Snøhateren.

“Ikke at det er meg det er noe i veien med!!”, skreik han og smelte igjen døra til rommet sitt. Det innramma bildet av Rolling Stones ramla i gulvet for ørtende gang, han tok det opp og sendte det i veggen så glasskårene spruta. “Så slipper jeg å lime det sammen flere ganger”, mumlet han bare og la seg på senga.

Verden hang ikke på greip, syntes han. Her kom han hjem fra verdens lengste dag på skolen, Linn, vakre, søte, stygge, forbanna Linn, hadde ydmyket ham foran hele skolen da hun dumpa ham i kantina (i kantina!?), han hutrer seg hjem, skulker prøven han hadde øvd så hardt til, tryner på sykkelen og slapser ut alle klærne (selvsagt også den nye skjorta i dongeri, det skulle bare mangle, greit, så hadde han kanskje ikke kledd seg etter været, han kunne nok tatt på seg jakka i morges, stygge, stygge vinteren) og så serverer mamma hans aller verste hatrett, den soleklare nummer èn på hatlista:

Kjøttkaker. Selvsagt gjorde hun det.

Eimen av barndom legger seg som en tåke over rommet. Vinterdagen da pappa dro står friskt i minne; kjøttkakene fra dagen før som ble varmet i mikroen, lille Gunnar med Playmoen fremfor seg og pappa som tar farvel for aldri mer å komme tilbake.

Så han spyr. Over hele bordet. Dagen kan ikke bli verre. Heldigvis.

“Skal vi game ikveld, eller?” Kjartan ringer midt i yndlingssangen hans. Han må ta seg sammen for ikke å skrike i røret. “Jada, jeg kommer i ni-tida. Skal bare drepe noe først.” “Hm?” Kjartan er usikker på om han har hørt riktig. “Jeg syns du sa du skal drepe noen først?” Gunnar flirer ondskapsfullt. “Neida, jeg skal bare sepe noe først. Du vet, sepe? Gammelt ord for såpe?” Kjartan sier “fuck you” og legger på. Kjartan droppa ut av videregående fordi norsklæreren hans ikke likte mora hans. Sier han selv, iallfall. Det kan umulig ha en sammenheng med at han er dyslektisk til tusan, skriver alle ord hulter til bulter, og attpåtil ser ut som om han har ADHD i 3D og befinner seg overalt til alle tider da det eneste han skal er å sitte på stolen. Stille. Yeah, right.

Gunnar har det altfor morsomt med Kjartans feil og mangler. Han lar sjelden en dag gå forbi uten at han eksperimenterer med dem. Som den gangen sist uke, da nok et lag med nysnø lå som et tykt laken på alle bilene, og Gunnar lokket Kjartan til å låne snowboardet til storebroren for å ta en aldri så liten flipside over morens barbiebil. Kjartan har aldri stått på snowboard før. Han hater snø, om mulig, enda mer enn Gunnar. Han tok rennafart fra bakken til Olsen over gata, over hoppet de hadde laga – og det gikk som det måtte gå. Sidevinduet ble knust, snowboardet knakk i to eller mer, Kjartan knakk et finger eller fler, Gunnar sank sammen på bakken i latterkrampe, midt i snø og elendighet, og klarte ikke reise seg før Kjartans mor kom ut med farens hagle og skulle til å skyte innbruddstyven.

Helt til hun så at det var Kjartan.

Da bare kasta hun hagla på ham, trampet inn igjen og ringte faren som var på styremøte. Gunnar benyttet anledningen til å le litt til før han sneik seg bort til bilen og sendte hagenissen gjennom frontruta. Kjartan ville uansett få skylda for det, så hvorfor ikke? Kjartan banna og steikte og sverga at han aldri mer ville se Gunnar for sine øyne igjen, at han kunne dra seg “faenihelveteslangtvekkderifra”, så skjedde det uunngåelige: Kjartan klikka. I vinkel. Han trasha bilen totalt. Gunnars humor er like makaber som kollektivt selvmord, og før Kjartan fikk fatt i Gunnar for å kose ham litt i bakhodet med hagla som moren kasta på ham, så han sitt snitt til å fordufte. Helst fort. Helst.

Så kom det noe godt ut av snøen den dagen iallfall.

Det har gått ei uke. Snøen ligger ennå som et forbanna veggteppe (bare på marka da, vel å merke) og gjør alt hvitt og kjipt. Kjartan har husarrest frem til neste jul, men han får lov til å ha besøk. Gunnar er tilgitt. Selvsagt er Gunnar tilgitt. Det er et stykke igjen før de er skuls. Gunnar har ikke glemt den gangen i fjor sommer, da Kjartan pynta asfalten med et aldri så lite avtrykk av Gunnars ansikt, slik at det kom blålys og bæbu, naboer sto stimla i flokk utenfor husene sine, politiet ringte mamma som var på ferie med den nye Marco-en sin og måtte avbryte ferieoppholdet på grunn av sin mindreårige sønns “fylleulykke”: Møte med asfalt. Ikke vellykket. Godt hjulpet av Kjartan, selvsagt. Epic fail, mente Kjartan. Gunnar prøvde bare å spøke det bort da moren så ham med bandasje tvers over ansiktet og armen i fatle. *”Jeg er en enarmet, tysk astronaut”, hadde han prøvd seg fra sykesenga. Mamma trakk ikke engang på smilebåndet. Fremdeles ikke livstegn. *”Det var jeg som oppfant sykkelen”, stråler han. Mamma snur seg bort. Han vet det er fordi hun flirer. *”I’m black”, sier Gunnar med sterk amerikansk aksent og gjør stemmen mørk. Nå har han henne. Den sitter alltid som et skudd. *”I would like to touch womens breats. And maybe have sex with them”. Gunnar gikk for langt igjen. Men det var gøy så lenge det varte.

Han hadde forresten husarrest helt frem til sist uke. Det er nesten ett år, det. Så det var sannelig på tide at Kjartan dreit på draget. Gunnar setter seg opp i senga, tegner et mannlig kjønnsorgan på det duggbelagte vinduet sitt, fniser som en skolejente, skimter noe gjennom lemmet på vinduet - og stivner til. For der ute står Linn. Selvsagt står Linn der. Vakre, altfor veslevoksne Linn som sa at hun ville ta ham tilbake hvis han bare kunne se til å “grow up“. Han lovet dyrt og hellig før han sjanglet hjem i snøslapset. Han prøvde iallfall. Det er jo tross alt hele fire timer siden han lovet dyrt og hellig.

Hun bråsnur og strener tilbake over veien dit hun kom fra. Gunnar nekter å tro sine egne øyne. Han sitter og blunker vekk det rare støvet som har lagt seg som flimmerhår for øynene hans og stirrer ut. Asfalt. Asfalt! Han kan se asfalt igjen! Snøen har begynt å smelte! Glory hallelujah!  There IS a God!!!

*Quotes fra “The Invention of Lying“, feat Ricky Gervais, Jennifer Garner m.fl. Ennå ikke ute i Norge. Fantabolous.