Siste bane hjem (skriveoppg 9)
Om Kristin
Jeg liker ord. Rett og slett.
Lyset på Nationaltheateret stasjon er like kaldt som vinteren utenfor. Han sitter på en trebenk med ryggen mot de hvite flisene. Kaffen fra Narvesen varmer ikke. Det er fem minutter igjen å vente og tjuefem minutter til har han en avtale med sin mest trofaste, tålmodige og varme venninne, frøken Tullamore Dew
- Ha’ru ti kroner så jeg får feira bursda’n min?
For niende kveld på to uker har han slukket lyset og smekket igjen ytterdøren på jobben tidsnok til å rekke siste banen hjem. For tredje gang han har sendt sms og beklaget at han ikke kom til å få det til denne gangen heller. Og nei, dessverre, helgen var ødelagt den også, de fikk heller ta det igjen en annen gang . Når svaret endelig kom, var meldingen usedvanlig klar og tydelig. Han trengte ikke å komme med forslag til et nytt tidspunkt. Det er trist, han burde være trist, men akkurat nå klarer han bare å kjenne lettelse. En bekymring, en forpliktelse mindre.
- Ha’ru ti kroner så jeg får feira bursda’n min?
Hun gjentar spørsmålet. Den monotone, lett nasale stemmen har fått noe insisterende over seg, og han ser opp. Jenta har på seg rosa og mintgrønn boblejakke og steinvasket dongeribukse. Hun ser ut som hun er hentet direkte fra 1988. Som klippet ut fra gymnasklassebildet han hadde kastet i parpirsøpla sist han flyttet. Hun har vært her hver dag denne uken, hun også.
- Du har bursdag ofte du?
Hun svarer ikke med en gang, bare holder blikket hans. Lenge. Øyelokkene henger tungt og sløvt over tåkete øyne, likevel har hun fanget ham.
- Har’u prøvd ei natt under Eventyrbrua i tjue kalde eller? Fortsatt ser hun på ham. Viker ikke en tomme.
Vestlibanen kommer. Han reiser seg brått. Slenger til henne en tjuekroning han finner i jakkelommen og mumler noe han ikke hører selv en gang.
- Jeg feirer bursda’n min hver dag jeg!, roper hun etter ham.
Så ble jeg likevel avkledt av en kvinne i kveld, tenker han idet vognen kjører inn i tunellen mot Stortinget.
Takk for tips!
Kristin
Her dukket det opp uventede momenter, ble suprised her. Det er godt når skribenten får til å skape slike reaksjoner.
Selve stykket/historien med all dens moral, eller mangel på det, alt ettersom øyet som ser, er :
Tror jeg bruker et ord: Genialt.
jan-otto
Jag hakade upp mig på att jag inte förstod vad “bursda” var. Slog upp det på Google och nu begriper jag. Lysande. Olika världar möts och skiljs på några få stycken och den moraliska konsekvensen finns där som en “cliff hanger”. Jag är enig med Jan-Otto: genialt.
Dette var et hjertevarmt glimt inn i en kald hverdag for mange, Kristin. Det var litt vanskelig å få med seg hvem fortellerstemmen tilhørte i starten. Noen flere person/stedsmarkører kanskje? Det kan hende det bare er meg, men jeg fikk inntrykk ved første gangs lesning at personene i første og andre hovedavsnitt var to forskjellige.
Ellers likte jeg dette veldig godt. Særlig avslutningen. Bra!
Jan Otto – tusen takk skal du ha! Liker at du ble overrasket, da har jeg oppnådd noe
Jacob – hehe, det finnes faktisk noen språklige barrierer mellom norsk og svensk
Tusen takk for en kjempefin tilbakemelding!
Jan: Takk skal du ha. Blir glad når du liker. Hm. Skjønner hva du mener ang de to første avsnittene - skal se litt på det.
Sammenfør alle gode råd bloggveis…hmmm, oppi alt dette, bevar din egen stemme. Til syvende og sist vil den gjelde. Hmm, jeg vet du både tør og gjør.
jan-otto
Det gjør jeg Fauske, leser og tenker over alle råd og tilbakemeldinger jeg får. Jeg syns de er gull verdt enten de er positive eller kritiske – man lærer av alt.
Jeg vet ikke helt om jeg har noen egen stemme enda, jeg. Må nok jobbe litt mer seriøst med skrivingen før jeg kan skryte på meg noe sånt, hehe
Tusen takk skal du ha