Oppgave 9: I koleraens tid.
Om Jan Martin Fongen
Fra utdatert til oppdatert bokelsker med skrivelyst.
Debuterer våren 2010 med romanen Aldebaran.
Mer info på http://hoboforlag.com
Det slo ham med en gang han våknet at dagen kom til å bli spesiell. Likevel fulgte han hverdagsrutinen og befant seg etter en obligatorisk dusj, barbering, påkledning og kjapp frokost (et beger vaniljeyoghurt og en mandarin) på bussen vestover, ut av sentrum. Det var god plass. Han likte å sove lenge og var sjelden på jobb før ti. Slik unngikk han det verste morgenrushet. Han hadde et dobbeltsete for seg selv og var i ferd med å ta opp boka han visste ville få tida på bussen til å gå fortere, da han brått ombestemte seg. Han hentet fram tanken (eller var det en anelse?) fra slumringen mellom søvn og våken tilstand den morgenen. Den vage følelsen av (som nå definitivt var blitt en bevisst tanke på) at dagen skulle skille seg ut fra mengden av ensartede hverdager.
Derfor brøt han mønsteret og lot boka ligge. Han tittet i stedet (eller speidet er kanskje et bedre ord) rundt i bussen for å se om det kunne være noe der, et signal eller en observasjon som kunne stadfeste tanken (som nå fylte ham helt) på det unike ved akkurat denne dagen. Akkurat her. Akkurat nå.
Det tok ikke mange sekundene før de flakkende øynene stanset og fokuserte. Skrått overfor ham satt en kvinne. Hun var noe eldre enn ham. Håret var trukket vekk fra ansiktet og endte et sted bak hodet hennes. Kanskje en hestehale? Nei, heller en knute. Han måtte gjette. Selv om nakken var svakt bøyet framover kunne han ikke se hva som fikk håret til å stramme seg og åpenbare (blottstille?) ansiktet hennes. Kinnene hadde en rosa glans (hudkrem?) og var uten en rynke. Noe fuktig ved leppene. Han blunket og fikk et glimt på netthinnen av en forhud dratt bakover, vekk fra lemmets blanke hode. (Hans eget lem? Noe han hadde sett på film?) Kvinnen hadde halvåpne øyne. Virket konsentrert. Leste. Han skvatt. Hun leste hans bok. Nobellprisvinneren Marques´ bok om kjærlighet. I koleraens tid. Som en refleks så han ned på veska ved siden av seg og trakk opp glidelåsen. Jo, den var der også. Den samme kjærligheten. I koleraens tid.
Nå kjente han sin egen hjerterytme. Hva var dette? Var han andpusten? Han forøkte å trekke lufta rolig gjennom nesa. Resultatet var et halvhøyt snøft. Hun så opp fra boka. Stirret på ham. Smale øyne. Der var rynkene, på hver side.
Lo hun? Trodde hun at han hadde sovnet på bussen og våknet av sitt eget snork? Han merket at ansiktet ble varmere. (Satt han her og rødmet?) Det prikket i kinnene hans. De var ikke uten rynker, det visste han. Loddrette streker fra øynene nesten til haka. Men dette ansiktet! Blankt som et penishode. Fuktige lepper. (Var det pomade?)
Kvinnen la boka ned i en sort dameveske. Strakte seg mot ham. Presset tommelen mot den røde knappen. Igjen gikk det et støt gjennom ham. Skulle hun av? Han hadde jo akkurat oppdaget henne! Og da hun reiste seg, kjente han sin ereksjon. Den var smertefull slik han satt. Fikk ikke plass, ville ut. Kroppen hans ble dratt framover i rytmiske støt. Bussen bremset og stanset. Dørene gikk opp. Kvinnen snudde seg. Smilte til ham og gikk ut. Han tok tak i veska og kastet seg ut i midtgangen, kavet mot døra og greide så vidt å klemme seg gjennom sprekken da bussdørene lukket seg.
Takk for tips!
****
Ohhhhhhhhhhhhhh….
Jeg vil lese igjen
***
Ohhh…jeg mangler Ord…
Leste igjen og…
Jeg elsker Gabriel
og jeg nyter hver Ord her
Herr Jan…
Mmmmmmm….
#
Denne Koleraen av GGM gjorde inntrykk også på meg – der var mye hunger etter ettellerannet.
Selv liker jeg buss-historier og parenteser. Vi får se hvor det bærer
Lykke til!
***
Just let me quote…
“The only regret I will have in dying is if it is not for love.”
G.G.M
***
Den väcker tankar. Varför just boken Kärlek i kolerans tid? Och associationen från kvinnan till penishode? Den är bra. Jag kommer nog att tänka på den var gång jag åker buss, tåg eller tunnelbana den närmaste tiden.
Morsomt at dere likte denne. Teksten skrev jeg tidligere i dag. Jeg oppfatter det slik at vi alle på ulike tidspunkt i livet befinner oss i koleraens tid. Det skaper lengsel og lidenskap uten grenser. Og, ja: det kan være en likhet mellom et ansikt og et penishode. Her syntes jeg det passet.
Jan
Du briljerer over livets pussigheter i alt alvoret. Det er humor til tusen i skriftstykket, som like gjerne kan leses i fullt alvor.
Det jeg liker er evnen som fremvises, ved kombineringen av ytterpunktene i likheten.
Skulle gjerne sett Mr. Bean ha dette som et manus til en av sine filmsnutter.
Språkføringen din er igjen en fryd å lese.
jan-otto
Tusen takk, Jan-Otto. Du er en mester i å få andre til å føle seg vel.
Jan
Vel, mitt rykte viser begge deler. Jeg sier det jeg mener, men helst når noe positivt kan/bør bemerkes. På oppfordring/utfordring kan jeg være meget slem. ho ho
—-
Forresten:
Et annet punkt med innlegget ditt, er hvordan det viser at selv en buss/trikk/togreise kan være en hel verden full av opplevelser, om man tar seg tid til å oppleve det.
jan-otto
***
Ja…ohh jeg er uten Tvil
I Koleras Tid….
Forelsket så Dødelig…
Hihi !
#
Takker igjen, Jan Otto.
Er De forelsket, Frøken?
Jeg liker veldig godt settingen i denne teksten Jan. Det er utrolig mye en rekker å tenke og fantasere om på en kort tur med bussen.
At de begge leser Kjærlighet i kolearaens tid, er veldig bra symbolbruk! Liker også slutten som åpner for en spennende fortsettelse.
Likevel må jeg si jeg er litt enig med Arthur – jeg klarer ikke helt å tro på tenningen hans, eller…jeg skjønner ikke helt hva det er han tenner på ved henne. Kanskje bruker du bare for kort tid på å beskrive den? Jeg vet ikke.
Er ikke helt begeistret for alle parantesene heller. For meg ble de en distraksjon, men jeg skjønner jo at du har brukt dem som et bevisst virkemiddel. Derfor er jeg litt nysgjerrig på tanken bak.
Takk for fin kommentar, Kristin.
Ja hva skal man med parenteser? Det kunne like gjerne vært komma eller tankestreker. Poenget er vel å skildre en eldre mann som er preget av rutinen og som blir usikker når han bryter den. Parentesene er tankesprang. Stilen er kanskje en måte for meg å eksperimentere litt. (Kanskje ikke helt vellykket?)
Jeg hadde tenkt at mannen (ubevisst) skulle tenne på denne kvinnen, på det at de er på samme sted, både konkret og i litteraturens verden. Han blir overasket over at han får seksuelle assosiasjoner. Han blir også overrasket over sin egen opphisselse. Men han velger å følge impulsen. Og det er bra! Tror jeg.