Puma

(tidligere skriveoppgavetekst lagtinn i en novelle)

Det er helt sikkert morgen. Hun hadde denne drømmen igjen hvor hun drepte vertinnen. Var i et boligstrøk mye finere enn hennes eget, en kveld, i et selskap. Blankpolerte kvinner hun ikke kjente, svinsende rundt i snertne kjoler. Med blekede tenner som smilte mot tynne cocktailglass. Hadde en følelse av å bo i nabohuset, som hun heller ikke kjente. Alt var glattere, og hun drepte den ukjente vertinnen på gjesteværelset. Innyndet seg hos henne over skogsbærsorbeten og spurte interessert og pent om hun kunne få se de nye garderobeskapene. Vertinnen nikket henrykt, trippet foran opp trappen med smale hofter, trettiseks i sko og var easy match, enkel å knerte. Hun kjørte sin svigerfars brevåpner med marmorskaft dypt oppunder vertinnens venstre pupp og stakk en sprøyte med noe drit i halsen hennes just to be safe. Væsken lignet urin og etset hull på den dødes kjole i bleklilla Jinjusilke fra Prada. Blodet lignet en kledelig rødvinsflekk. Liket lignet hennes egen mor. Jeg vil ikke bli slik tenkte hun, og vippet vertinnen ut av vinduet, ned i containeren til søppelbilen som blinket oransje og kjørte av gårde. Alt jeg trenger er et alibi tenkte hun der hun satt i vinduskarmen, dinglet med beina og røykte en sigarett.

Det kom av seg selv. Mannen i huset la an på henne da hun gikk ned trappen. Dyttet et champagneglass i hånden hennes og hvisket at hun virket så annerledes enn alle kjerringene. Hun kjente ikke ham heller, det passet fint og lot ham få holde hånden høyt på låret hennes i Chesterfieldsofaen da de andre konene kom inn etter å ha befart utebelysningen. Bøyde seg kokett frem og hvisket: ”Det er min tur nå” i øret hans. Hvor er vertinnen? De dyre kjerringene spurte. Ja, hvor er hun? Jeg har ikke sett henne siden sorbeten. Det er ikke så nøye sa verten, hun dukker nok opp. Og så våknet hun.

Klokka er nok seks fredag kveld. Hun snur hodet litt mot siden mens hun fortsatt ser i speilet. Fester en spenne ved den ene tinningen, før hun tar den ut igjen, han liker det sikkert best løst. Kjenner spenningen i kroppen. Tar på lipgloss og tvinner håret. Trer en pinne gjennom for å holde knuten på plass. Hvitt undertøy, hvit bluse, smalt sort skjørt. Hun prøver et sort slips, lar det henge tilfeldig brystene, men bytter til et enkelt kjede i gull. En liten dusj fra den flasken med Confusion. Nei. Hun skifter undertøy, til det gjennomsiktige, tar på rød lårkort kjole, stayups, stilletthæler og tunge ringer i ørene.

Det var ikke første gangen hun skulle møte ham, sannsynligvis ikke siste heller. Han var ung. Han var leken, utholdende, hadde ikke hud som løsnet. Han drev ikke med pensjonssparing, det var befriende. Han var ikke blitt redebygger ennå, snakket ikke om møblering og eksklusive forretter. Det var slik hun ville ha ham, han holdt henne ung. Dyrket kroppen hennes, hadde strammere muskler og sterkere potens. Var villig, frekk og nysgjerrig. Hadde gjort kur til henne med en iver hun syntes var deilig, lot ham tro initiativet var hans.

De drakk vin på Sosialen, spiste pestobakt torsk fra Lofoten og drakk Fernando de Castillo Gran Reserva til kaffen og sjokoladefondanten. Det var i grunn samme for henne hva de spiste, hva de drakk. Hun sa det til ham da de satt under varmelampene i den overbygde bakgården og røykte.

-Jeg vet det, svarte han.

-Skulle jeg imponert deg hadde jeg tatt deg med et helt annet sted. Ikke hadde jeg klart det heller.

-Du imponerer meg, sa hun, vippet med skoen og tente sigaretten.

Det er sent i mars og fortsatt kaldt. Han har dratt, de tunge tankene om alle årene som bare har gått er der igjen. Hun føler tiden hun har brukt til å lure på hva hun skulle gjøre, hvor hun skulle gå, hvordan hun skulle oppfylle sine drømmer, -hva de nå enn var… Den tiden har gått – uten at hun har brukt den skikkelig. Den ble et slags vakuum hvor hun ventet på svar.
Ungene var blitt store og mannen borte. Tiden i seg selv var ikke vesentlig, men hun forsto at en del av den allerede var rent ut. Det var ikke mulig å gå tilbake og fylle den med tingene hun ønsket hun hadde gjort. Brukt tid var for alltid borte. Disse tankene kom tilbake i bølger. Hun konkluderte alltid med at de tingene hun ikke hadde gjort var fremdeles mulig å gjøre. Ingenting hindret henne. Drømmene var hverken nærmere eller lenger borte nå enn før. Hun måtte bare bestemme seg for å tørre. Folk hadde gjort det før. Fattigere, reddere og feigere folk enn henne hadde tatt store valg i livet. Valg som hadde ført dem kvantesprang fremover når det gjaldt livskvalitet. Det handlet om forståelse og aksept av egne behov og ønsker, -og selvsagt den vanskeligste erkjennelsen av alle, at hun risikerte å mislykkes. Livet er en risikosport. Til slutt dør man.

Det var derfor hun hadde brutt ut og valgt annerledes. Hun ville ha vitalitet. Hun visste hun var sterkere nå, vakrere, mer krevende, mer sulten.

Det er sannsynligvis søndag. Han har dratt og hun føler en tomhet. Tankene gnager. Det har ikke med han å gjøre. Hun er uavhengig. Hun trenger ham ikke. Likevel etterlater han seg en tomhet, gjør plass for et ingenting når han går ut døren.

 De nærmer seg toppen. Hun er bedre kjent og går først. De har hatt turer allerede. Han ble imponert da hun holdt følge med ham i løpingen.
-Det er nok skoene, hadde hun smilt og dratt i fra.

Det siste stykket må de holde i tau og kjetting, det er bratt. Det er dette hun liker. Når kroppen presses og det svir i ryggen. Det er her oppe hun føler seg fri. Når buksa subber mot nyspiret bjørk og pulsen smaker i halsen. Han er svett og skjenker i kaffe på toppen. Står i bar overkropp utpå utsikten og tar seg inn. Skygger for sola med hånden og drikker hennes kaffe. Hun synes han er fin.

Hun sitter på verandaen med en drink. Det er kanskje juni. Da har de i tilfelle vært sammen i tre måneder.  Hun har lært ham opp. Han ber henne komme inn. Hever ikke stemmen. Bare nok så hun hører. Hun kommer.  Kjenner det allerede i kroppen. Bikinitoppen er knyttet i nakken. Som håret. Han truer henne ikke. Bare holder om kjeven. Pusten hans mot leppene. Hun bøyer bakhodet mot det egghvite overskapet. Så skjørt alt sammen. Han griper håret hennes. Drar til hun gisper, til hun kniper med øynene og legger hodet mot siden. Han strammer mer. Hånden hans på kjønnet hennes. Hun kjenner pulsen dunke i underlivet. Benkeplaten skjærer i korsryggen. Hun står i press mellom den og fingrene hans. Kroppen gir etter.

-Ikke. Sier hun. Puster med nesen.

Stuegulvet er kjølig. Og kinnet rødt. Hun går foran. Fullstendig kontroll. Legger seg på sengen. På ryggen i bikini. Med stropper over de runde hoftene. Urørlig. Hun holder blikket. Det glitrer i grønne øyne. Store hender mot kroppen hennes. Brystet stivner. Han henter det frem, biter i det til hun bikker hodet over mot siden. Håret dekker kinnet. Hvite fingermerker. Hånden mot halsen. Armen hennes slapt bakover. Utenfor kanten. Lyden av pusten. Den andre hånden river opp stroppen på hoften. En mot halsen. En i. Henne. Pannen mot brystet hennes. Puster i takt. Slipper halsen. Finner håndleddet. Tommelen hardt mot pulsåren. Bøyer hodet. Gnir ansiktet i henne.

Han legger henne i fanget. Fingertuppene mykt mot skuldrene. Stryker. Lukter henne i nakken. Ruller henne hardt over på siden. Rundt. Inn i dynene. Presser mot veggen. Hodet dunker mot tapetet. Munnen hennes dekket av hår. Endelig. Helt på grensen. Det lukter dyr. Ingen motstand. Blåmerker på lårene. Sprenger seg inn. Holder hardt i håret. Møter blikket hennes i speilet på veggen.

Han etterpå, på kanten av sengen. Hodet i hendene og føttene i gulvet. Han gråter. Glasset er veltet. Hun legger armene rundt midjen hans. Kinnet mykt mot ryggen.

-Mer, hvisker hun.

-Mer.

Det er kanskje oktober eller noe og de sitter i bilen. Hun lar ham kjøre selv om det er hennes bil og til hennes søster de skal. Det regner ute, han er tydelig nervøs og sannsynligvis for ung likevel. Etter nesten et halvt år skal de besøke lillesøsteren hennes sammen for første gang. De er invitert på fest. Det er ikke vennene, de andre gjestene, ikke søsteren, men først og fremst mannen hennes han frykter. Han er tolv år eldre enn søsteren og over tjue år eldre enn elskeren hun nå har sittende i førersetet. De jobber innenfor samme fagfelt og han har brukt lang tid på å innrømme at han gruer seg, at han egentlig ikke vil. Han er ikke redd for døden eller sykdom. Bare for eldre menn med større makt. Hun finner det ikke sjarmerende, men lar det passere som et kompromiss, hun ville helst ikke møte moren hans. Kanskje er han for ung likevel.

Det var på hell. Han var stolt etter sin egen innsats på festen. Selvfølgelig hadde de godtatt ham. Nå snakket han om felles familieturer og varmepumpe. Ble husvarm. Og gikk i sin egen felle. Foreslo at hun kunne være hjemme og slappe av på fredag mens han tok en cognac og et parti sjakk med svogeren. Bygging av rede. Fikk henne til å føle seg gammel. Devaluerte. Hennes svake punkt. Det var over.

Det er vår. Hun står og ser seg i speilet. Har drømt igjen. Djevelen var en stor, smart katt. En katt hun likte. De lå i sengen og fordelte oppgavene. Hun skulle drepe, han spise. Hun har drukket kaffe. Står foran speilet, lar morgenkåpen sakte gli av. Hun føler seg sterk.