Innledning

Etter 34 sekunder, kjenner han at han ikke klarer å holde pusten lenger. Han er fanget i frossent sjøvann, iskaldt, bitende mot huden, med en lammende effekt på all musklatur. Sjanseløs. Han må gi etter. Han synker raskere enn antatt. To meter ovenfor pisker vinden fram skumtopper på sort havflate, istrødd hvite, våte, snefnugg. Vinden utenfor Bolærne fort er agressiv, og skarp, som om den vil invadere landet den har blåst mot, helt fra Sibir, Russland. Han vrir kroppen febrilsk, men han klarer ikke å løsne repene som binder hender og føtter sammen, i en og samme knute. Lyset fra overflaten blir gradvis svakere, fjernere, han kjenner han blir slukt inn i ukjent ensomhet. Det er blitt helt mørkt. Et tungt rustent blylodd, er festet til repene bak ryggen. Sørger for at veien til bunns ikke kan reverseres. Bjarte Vedahl kan ikke selv se at fargen er iferd med å forsvinne fra annsiktet og huden. Hans journalistiske dragning mot det hemmeligholdte, de lukkede arkiver, og høyt graderte dokumenter, har ført han inn i virkelighet han ikke trodde fantes. Selv etter mange år som krimjournalist. All livskraft, pågangsmot, vilje og muskelkraft, er som forstenet, som om kroppen har insett at den vil kapitulere. Det som nylig var rød, frisk ansiktsfarge, er blitt forvandlet til kritthvite pølselignende flater, med et skjær av lyseblått. Som et tegn på vill dødskamp. Forgjeves. Bjarte Vedahls blikk er åpent og stivt, som om det ikke finnes en bevissthet, som om han er en figur laget av kitt og gips. Legemet hans forvrenges til en skrumpaktig forstenet skrott, idet blodet trekker seg innover og samler seg om kroppens indre organer, som livvakter som vil beskytte sin sin herre. Fortsatt levende. Han kan ikke unngå å kjenne trykket som øker, presser på med en enorm kraft, etterhvert som kroppen synker dypere og dypere. Ned mot sort havbunn. Et års arbeid og research har fått en fatal avslutning. Han har fått vite en sannhet som for bare 30 minutter siden skremte vettet av han. Han skulle så gjerne ha skrevet hjem om dette. Det han nå vet. Han skulle så gjerne fulgt med på konsekvensene av funnet. Konsekvensene av handlingen han gjennomførte ikveld. Handlingene som nå koster han livet. Men det hjelper ikke, enn så mye han måtte ønske seg dette. Han befinner seg 5-10 meter under havoverflaten, kansje mer, et sted ute i Oslofjorden. I lyserød desemberskumring passerer en cruiseferge, med feststemte passasjerer, på vei til København. Kledd i kjoler og smoking. Champagneglass og stjerneskudd på dekk. En kveld de alle skal feire, med smil, klemmer og latter. Fullstendig uvitende om kampen som foregår under havoverflaten, mindre enn 300 meter unna. Bjarte Vedahl åpner munnen og suger inn vann, det som skal bli hans siste åndedrett. Salt, forurenset sjøvann. Tiltross for total nummenhet i kroppen, er smakssansene inntakt, og han kjenner smaken av råtten, eksoslignende tare. I ren refleks vil kroppen brekke seg, men den har allerede blitt for stiv til å gjennomføre en slik manøver. Mavesyren svir og terger i halsen, på huden føles smertene som en sverm av vepsestikk. I vanntro synker han dypere og dypere. Neglene sprekker. For mindre enn 40 sekunder siden hadde han trukket inn frisk luft. For siste gang. Tiltross for den ekstreme og traumatiserende påkjenningen, tenker han overraskende klart, og undrer seg hvor lenge han vil klare å være ved bevissthet, nå som lungene er fylt av frossent sjøvann. Hva vil bli hans siste bevisste erindring, før hans historie vil ende her, i en våt grav, langt ute, i den forblåste Oslofjorden. I høyrehånd holder han fast på nøkkelsettet, han hadde tillånt seg, og brukt i fjellet. Han klarer ikke lenger å holde fast på dem. Sakte synker nøklene mot bunnen. Side om side med Bjarte Vedahl. Tempraturen er såvidt over frysepunktet, og kuldesjokket går over i en fremmed fornemmelse av varme. Han tenker på strender, sommer og badeliv. Kiosker, pølser og is. Hvorfor er han varm? Hvorfor føler han ikke for å trekke pusten lenger? Kansje han kan gå på havbunnen? Han er fortsatt i sjokk over å være i denne tilstanden. Blokkpapir med notater har funnet veien ut av innelommen, og flyter sakte opp mot overflaten, som en vissent løv i høstvind. Brikkene i gåten falt på plass i ikveld. For sent.
Det blir plutselig  fryktelig varmt nå. Han vil ta av seg klærne, med det går jo ikke. Det er som om han har fått feber. Kansje 40. Han er slapp og trøtt. Kan plutselig tenke flere tanker samtidig.Som når man splitter opp TV bilde i to. I fire. Han oppdager at han kan dele opp tankene i mange biter, å la dem tenke selvstendig med samtidghet. Det er komisk, til å le av, det overrasker han. Han ler, ler av at han ler, med munnen, lungene fulle av vann. Han gjenerindrer studiestida, journalisthøyskolen, når han engang hadde prøvd å røyke hasj, kombinert med sterke tabletter og sprit. Han kunne tenke baklengs, stokke om på rekkefølger, og det oppstod kombinerte lyder av toner og ord, i ny formasjon. Han hadde skrevet oppgave om opplevelsen. Det er tilbake nå. Hele sansespekteret går rundt som en karusell, med økende fart. Karusellen viser seg som på et filmlerret, og blir gradvis ble fadet ut. Han hører plutselig pappas trekkspillmusikk, slik han hadde hørt det i barndommen, da pappa levde. I et lyst skjær, blir det hele mer transedent. Langsommere. Fjernere. Lysere og lysere, og med ett .. Borte.

Slik som vår bevisthet er fraværende før vår fødsel, blir vår bevisthet fraværende etter vår død.
-Gerard Brandt

Stillheten på Bolærne Fort brytes av en flokk med fugler som plutselig og brått flakser vekk fra mørke furutrær. Det visler i dødt løv, og nattugla gjør seg liten og usynlig. Porten ned til fjellhulene er åpen, og noe ukjent og mørkt beveger seg ut.