Flamenco

God aften venn
jeg ser du kommer atter
Du ville tale litt med meg i kveld
Du ville høre mine fottrinn og min latter
og se om alt gikk meg riktig vel

(J. Bjørneboe – Besøk, v1)

Haken skjelver. Håret satt opp. Hun sitter i den oransje høyryggede stolen, ser tomt på dråpene som renner på utsiden av vinduet. Noen har redd opp sengen og hengt et fotografi i glass og ramme på veggen i det smale rommet. Bildet henger for høyt. Det står en skål med nonstop på bordet i bøk. Hun har det røde sjalet om skuldrene, en mørk rose i håret. Nakken er like stolt. I fanget hviler en sort veske. På linoleumen, ved siden av stolen, står et par røde dansesko i glatt nappa fra Intermezzo. På utsiden av den glatte døren henger et A4-ark med fornavnet hennes på i store bokstaver så hun lettere skal finne tilbake.

Det banker svakt tre ganger på døren. Hun registrerer ikke at han kommer inn, ser bare  på ruten. Han legger hånden på armen hennes. Huden tynn og blek, tørr og rutete over gråblå blodårer. Hun snur hodet sakte når han berører henne. Den ene av de dråpeformede øredobbene gynger svakt i takt med skjelvingen. Hun legger hånden sin på hans.

-Vi rekker det nok. De begynner aldri uten meg.

-Der ikke dans i dag farmor. Det er julaften. Vi skal bort på oppholdsrommet og spise middag med de andre.

-Julaften, sier hun, snur hodet tilbake mot vinduet.

Timene, dagene og årene har ikke samme rekkefølge lenger. Hun legger hendene i fanget og sier mot ruten:

-Rolf kommer nok snart. Han bare parkerer i garasjen. Vi får vente på Rolf.

-Farfar er ikke her han vet du. Farfar er borte.

-Guttene mine.

-Det blir bare oss to. Det er bare oss. Kom, så går vi, sier han og byr henne armen.

-Det blir fint det, de har sikkert laget ribbe. Du er glad i juleribbe farmor. Vil du ha rullatoren eller holde meg i armen?

-Vi rekker det nok. De begynner aldri uten meg. Henter du skoene mine?

-De står her ved siden av stolen. Er du sikker på at du vil ha på dem da?

- Nei, ikke de, jeg er for gammel for dem nå. Ida skal ha dem. Mokasinene, de står inne på badet.

Noen minutter er hukommelsen tilbake. En kort stund er øynene klarere og hun husker navnene på de andre. Bevegelsene er raskere. Hun går nesten med egen hjelp inn på badet. Finner mokasinene, ser i speilet med det skjærende lyset over. Dytter på håret med hånden og retter på rosen. Trekker sjalet tettere sammen over brystet.

-Nu er jeg klar, sier hun.

De går sakte gjennom korridoren opp til oppholdsrom B. Hun holder ham i armen, går med hevet hake og beveger seg med en dronnings verdighet bortover gangen. Gjør en grasiøs bue med armen og hilser til to av hjelpepleierne som passerer.

-Nå må du kose deg med julemiddagen da Elisabeth, smiler en av dem tilbake.

Han husker en julekveld fra han var liten. Hun hadde danset til salongbordet knakk. Farfaren og faren var oppgitt og til dels rasende, mens hun bare lo, tok av seg skoene og viste ham.

-Se gutten min, se på spikerne. De smelter til slutt sammen.

På den brede hælen og under skotuppen var det slått inn 60 små stifter. 32 bak og 28 foran. Hodene på stiftene var slitte, danset flate og lignet smeltet sølv.

-Guttene mine, hadde hun ledd og gitt mannen og sønnen hver sin klem.

-Hent meg litt vin.

Året etter var de borte begge to. Først faren hans. Han og farfaren hadde vært på tiurjakt. Det var et vådeskudd. Som traff faren i halsen og ansiktet. Farfaren gikk i seks timer. Bar sønnen hjem.

Det var snart tjue år siden. Hun hadde mistet sin sønn, og deretter sin mann. De fant ham sittende i bilen i garasjen på julaften. I hånden holdt han et sammenbrettet ark. ”Du er sterkere enn meg. Jeg klarer det ikke. Din Rolf.”

Hun lar ham stå bak og holde stolen for henne. Setter seg elegant ned med svai i ryggen ved enden av langbordet. Hilser til de få beboerne som er kommet.

-Så fin du var i kveld da, Erik, sier hun og klapper ham forsiktig på slipset.

-Erik var faren min han vet du. Det er bare oss i dag farmor.

- Gutten min, sier hun og stryker hånden hans. Jeg var så stolt av guttene mine.

Stolene rundt julebordet fylles sakte. De kommer gående, trillende med rullatorer og i rullestoler fra rommene sine. Alle hilser på henne før de setter seg ved bordet. De fleste av de gamle er alene, noen har besøk av en sønn eller datter. De sitter skjeve i rullestolene. Pyntet for kvelden selv om det er midt på dagen. Pleierne tenner telysene og går rundt med fat med mat. Noen bruker smekke, andre mer vitale hjelper til med serveringen. Stemningen er hverken trist eller trasig. Lukten av stekt svineribbe fyller institusjonsrommet. Julemat spises sakte med gamle tenner og gebiss til lyden av metall mot porselen. Sønnesønnen og farmoren sitter ved enden av bordet og spiser medisterkaker og surkål. Hun er den eneste som får vin i glasset. Han føler stolthet ved å sitte ved hennes side.

-Ida skal ha dem, sier hun og legger bestikket på en serviett.

-Jeg skal ikke danse mer. Det er ikke musikk for meg lenger nå.

- Det kommer hun til å bli glad for. Hun kommer til å glede seg til de passer.

-Hun fyller dem allerede. Hun er som meg.

En rødmusset kar med bukseseler snakker med en av pleierne, snur seg, bøyer seg mot henne og blunker.

-Ikke sant Elisabeth. Det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere.

Hun reiser seg brått. Øynene blir sorte som kull.

-Nei. Det gjør det ikke, sier hun med hard stemme ut i luften.

-Det gjør deg svakere.

Hun synker ned igjen på stolen. Skjelvingen øker og stemmen spakner.

-Det gjør deg svakere.

Han stryker farmoren over ryggen og nikker forståelsesfullt til mannen med bukseselene.

-Rolf sa alltid jeg skulle danse vrangheten av meg, sier hun og ser i fanget.

 Hjelpepleierne deler ut kopierte ark og de synger julesanger. En gammel kvinne i rullestol dupper av på andre siden av bordet. Vi skulle nesten hatt noen til å spille piano nå, sier den ene av pleierne. En hvithåret dame med perlekjede rett overfor dem, dulter sin beskjedne, lubne sønn forsiktig i siden.

-Spill litt da, Simon, du som kan.

Han rister på hodet, kikker i den hvite duken, pirker borti gaffelen med pekefingeren. Mumler noe.

-Jo, sier moren, spill litt for oss, Simon, hun dulter igjen.

-Du er så flink.

Mannen reiser seg. Er rød i kinnene. Virker utilpass og tung, setter seg på pianokrakken ved siden av vinduet. Det regner fortsatt ute. Hendene gjør myke bevegelser og fingrene får vakre toner til å trille ut av pianoet. En høytidsstemning legger seg over oppholdsrom B. Noen har saus og ribbebiter i munnviken, noen gråter. Farmoren reiser seg sakte, skyver hånden hans skjelvende bort når han forsøker å hjelpe henne. Kroppen er svakere, men hun hever hodet og løfter armene. Skjønnheten finnes der fortsatt. Med lukkede øyne og smil om munnen tar hun to uendelig sakte piruetter på gulvet. Håndleddene vrir seg i sirkelformede bevegelser over hodet hennes og den ene mokasinen tapper svakt i gulvet. Først to ganger med tåspissen, så en med hælen. Lydløst. Hun bukker dypt til pianisten og lar sønnesønnen hjelpe henne tilbake i stolen. Nikker takkende til den spede klappingen fra de andre beboerne.

Avdelingslederen setter seg på huk ved siden av henne, tar henne i hånden.

-Tusen takk, Elisabeth. Det var virkelig vakkert. En fin julegave til oss alle. Tusen takk. Nå feirer vi med litt riskrem til dessert.

Den gamle kvinnen ser på sykepleieren og sier med milde øyne:

-Vi må vente på Rolf, så kan vi spise. Han skal bare parkere bilen i garasjen, så kommer han. Vi må vente på Rolf.