Tenke høyt om talent

Fra vi er barn læres vi opp til at vi er gode til noe og dårlige til annet. Velmenende foreldre prøver ofte å oppmuntre barnet til det han eller hun naturlig er gode til. Vi forstår at å kjenne våre begrensninger er en del av det å være menneske og vi søker oss ofte til en trygg sfære av mestring. Det er slettes ikke noe galt i det, men er det å definere et talentbegrep såpass sterk, enten det er bevist eller ubevist bra eller begrensende for oss? Og er et naturlig talent det eneste vi med hell kan tilegne oss?

Når det kommer til skriving er dette veldig aktuelt. Jeg vil gå så langt at jeg påstår følgende. Talent finnes, men ingenting kommer gratis. Jeg mener oppriktig det å produsere tekst i de fleste tilfeller er et håndverk som må læres og tilegnes gjennom disiplinert skriving, kritisk gjennomgang av ærlige sjeler og eventuelt kurs/ gode bøker. Selv om jeg også mener at det en lærer på kurs, er ting en kan tilegne seg via andre kanaler.

Jeg har lett for å sammenligne meg med andre. Jeg er ikke den flinke personen som tar ting med en gang. Både innenfor studiet mitt og skrivingen må jeg arbeide beinhardt for å holde følge. I blant går det ikke. Jeg er selvkritisk og spør meg selv om det er påtide å snu, gi opp, finne noe annet å gjøre. Men hver gang dukker en liten stemme opp, staheten min og refleksjonen kaster ut en livline:

Jeg tror det er et fåtall som bare har talent. Kjenner noen, men ofte behøver ikke disse anstrenge seg og utfordringen gjør at de i blant kjeder seg innenfor det de gjør. Har en flink venn, som ikke møter noen tyggemotstand og h#N har sluttet å skrive. Derfor er jeg glad jeg er nødt til å slåss for fremgangen for min egen del i alle fall.

Nei, jeg har ikke talent, men jeg er sta nok til å ikke gi meg. For uansett om jeg ender opp med å skrive for meg selv og ingen andre, har jeg i alle fall skrivegleden i behold! Dessuten er det å skrive en måte for meg å utvikle min ånd, disiplin og kreativitet med og det er viktig for meg å kunne jobbe med disse områdene i livet mitt. Å skrive et kvisthullet mitt, derfor er det deilig å dykke ned i.

Leste en gang en artikkel, den var veldig god. Den omhandlet talent og en eller annen hadde forsket på hvor mange treningstimer det tar å bli riktig god. Husker ikke hvor mange timer, men artikkelen argumenterte videre for at de vi ser og ofte tror er de talentfullt, ofte ikke forteller om hvor mye tid, energi og kamper de må legge ned i det de gjør for å komme ditt. Ingenting kommer gratis tror jeg konklusjonene var. Det tror jeg på.

Ja, folk tror at skriving er noe du lærer grunnleggende på skolen så kan du. Men er det jo lagt fra det. Jeg mener at for å bli virkelig god må en jobbe, jobbe, jobbe. Noen sa vel at ” forfatteren er amatøren som aldri gav seg” Jeg tror det er noe i det også!

Hvor vil jeg med denne refleksjonen? Om du har det i deg, at du virkelig vil skrive: Så skriv. Det finnes flere ambisjonsnivåer og det er helt greit. Det må være sånn. Men mengde, tålmodighet og tid kan føre deg utrolig langt.

Avslutter med Henrik Ibsen, fordi han forklarer skriveprossesen og arbeidet bak veldig fint her. ( Altså for meg gjør han det, etter min tolkning) :

Bergmannen av Henrik Ibsen
Bergvegg, brist med drønn og brag
for mitt tunge hammerslag!
Nedad må jeg veien bryde
til jeg hører malmen lyde.

Dypt i fjellets øde natt
vinker meg den rike skatt, -
diamant og edelstene
mellom gullets røde grene.

Og i dypet er der fred, -
fred og ørk fra evighed; -
bryt meg veien, tunge hammer,
til det dulgtes hjertekammer!

Engang satt som gutt jeg glad
under himlens stjernerad,
trådte vårens blomsterveie,
hadde barnefred i eie.

Men jeg glemte dagens prakt
i det midnattsmørke sjakt,
glemte liens sus og sange
i min grubes tempelgange.

Dengang først jeg steg herinn,
tenkte jeg med skyldfritt sinn:
dypets ånder skal meg råde
livets endeløse gåde. -

Enn har ingen ånd meg lært
hva meg trykkedes så sært;
enn er ingen stråle runnen,
som kan lyse opp fra grunnen.

Har jeg feilet? Fører ei
frem til klarhet denne vei?
Lyset blinder jo mitt øye
hvis jeg søker i det høye.

Nei, i dypet må jeg ned;
der er fred fra evighed.
Bryt meg veien, tunge hammer,
til det dulgtes hjertekammer! -

Hammerslag på hammerslag
inntil livets siste dag.
Ingen morgenstråle skinner;
ingen håpets sol opprinner