Jenta som lette etter gråten sin

Jenta som lette etter Gråten sin

Enten det var slik eller sånn, så var det en gang ei ung jente. Jenta var både snill og sterk og god, men hun fant ingen ro. Hun hadde mistet Gråten sin. Jenta skjønte, at uten den, kunne hun ikke leve godt. En dag la hun ut i verden for å finne Gråten sin. Hun pakket med seg litt mat og drikke og gikk av gårde.

Ved veikrysset sto hun en stund og kjente etter. Hvilken vei skulle hun gå? Veien delte seg i tre, og på skiltene sto det: Framover, Innover og Tilbake.

- Det må være Tilbake som er rett, kjente hun, for jeg har nok mistet Gråten et sted på veien.

Den første hun møtte var Mora.

- Mor, hvor er Gråten min? spurte jenta.

- Gråten din, hvorfor leter du etter den?

- Fordi jeg trenger den, sa jenta.

- Vær du glad du ikke har Gråten, sa Mora, vær heller snill jente og sett deg her med meg, så vi kan telle gleder sammen.

Og jenta ville være snill, hun satte seg inntil moren for å telle gleder. Øynene hennes var uklare, fordi det var så lenge siden hun hadde vasket dem, derfor så hun ingen gleder.

- Nei, mor, jeg må nok videre og lete mer.

- Lykke på ferden, Jente!

Den andre hun møtte var Faren.

- Far, hvor er gråten min? spurte jenta.

- Gråten din, hvorfor leter du etter den?

- Fordi jeg trenger den, sa Jenta, uten Gråten kan jeg ikke telle gleder.

- Vær du glad du ikke har Gråten, sa Faren, vær heller snill og sterk jente og stå her sammen med meg, så vi kan tåle motgang sammen.

Og jenta ville være snill og sterk, så hun stilte seg inntil Faren for å tåle motgang. Styrken hennes var svekket, fordi det var så lenge siden hun hadde gitt den kraften fra tårer, derfor tålte hun ikke motgang.

- Nei, Far, jeg må nok videre og lete mer.

- Lykke på ferden, Jente.

Den tredje hun møtte var Bestemoren.

- Bestemor, hvor er gråten min? spurte jenta.

- Gråten din, hvorfor leter du etter den?

- Fordi jeg trenger den, sa Jenta, uten Gråten kan jeg verken telle gleder eller tåle motgang.

- Vær du glad du ikke har Gråten, sa bestemoren, vær heller snill og sterk og god Jente og sitt her sammen med meg, så vi kan skille det gode fra det som ikke er godt sammen.

Og jenta ville være snill og sterk og god, så hun satte seg inntil bestemoren for skille det gode fra det som ikke er godt. Sjelen hennes var grumsete, fordi det var så lenge siden hun hadde renset den, derfor visste hun ikke forskjell på det gode og det som ikke er godt.

- Nei, Bestemor, jeg må nok videre og lete mer.

- Lykke på ferden, Jente.

Jenta gikk og hun gikk. Etter at hun hadde gått langt om lenge, begynte landskapet å forandre seg. Dalene ble dypere, fjellene ble spissere, elvene rant striere og veien ble smalere. Foran henne ble veien først til en sti og så bare et tråkk etter dyr. Tråkket slynget seg bortover, mot det aller høyeste fjellet. Ved foten av fjellet satte hun seg på en stubbe og spiste nista si, for hun var både sulten og tørst. I nista lå det ost fra Mora, skinke fra Faren og hvetebrød fra Bestemoren. Rød bringebærsaft hadde hun laget selv.

Fjellet ruvet foran henne, det var så bratt og høyt, at hun gispet. Til toppen måtte hun. Bakken var dekket av spisse små steiner, de grov seg gjennom sålene på skoene og lage gnagende sår under føttene. Jenta gikk videre. Små busker med skarpe torner vokste tett rundt bena hennes. Tornene skrapet opp hunden på leggene. Klærne satte seg fast og revnet. Jenta gikk videre. Det ble så bratt at hun måtte klatre. Hun kloret seg fast i sprekker i fjellet, fant støtte til føttene og heiste seg opp til neste sprekk. Neglene knakk, knærne ble så oppskrapet at de blødde. Jenta klatret videre. En gang snudde hun seg og så nedover fjellsiden, det skulle hun nok ikke gjort, for hun var så høyt oppe, at hun ble svimmel og redd. Hun bet tennene sammen så kjeven ble hvit og verket, så klatret videre helt til hun var på toppen.

På toppen seg hun sammen i gresset, fullstendig utmattet. Hun så at sola hadde lagt seg, og kjente mørket bre seg over henne som ei lun dyne, og månen nynnet en vuggesang.

- Om bare noen kunne hjelpe meg, sa hun til seg selv, før hun sovnet.

Mens hun sov drømte hun. I drømmen kom det en vakker sommerfugl som satte seg på nesetippen hennes.

- Hva kan vi hjelpe deg med? spurte sommerfuglen, mens den kilte henne med de flagrende vingene.

- Jeg må finne Gråten min, sa Jenta, uten Gråten kan jeg verken telle gleder, tåle motgang eller skille det som er godt fra det som ikke er godt.

- Det vet jeg nok, sa sommerfuglen. Du er på rett vei. Snart er du fremme. Vi hjelper deg.

Da morgenlyset kom og vekket jenta, var det ingen sommerfugl der. Men hun husket godt hva den hadde sagt, og hun kunne nesten kjenne at den kilte henne på nesa. Hun gikk rundt om kring på toppen av fjellet og lette og ropte.

- Gråten, hvor er du, Gråten min?

Etter en stund brøt hun seg fram gjennom et buskas, og der møtte det henne en utsikt som var så fantastisk at hun aldri hadde sett maken. Hun trodde nesten ikke sine egne øyne. Jenta brukte hendene sine og formet en ropert foran munnen så lyden skulle nå langt. Med alle sine krefter ropte hun:

- Gråååten miiin, hvor er duuu?

Ropet gjallet og ekkoet kastet det frem og tilbake i lang tid. Langt der nede så hun en dyp dal, i den dalen lå det et sammenkrøpet udyr og slumret. Udyret våknet av Jentas rop. Det snudde det stygge trynet sitt og så rett på Jenta. Så digert og fælt var det, at Jenta måtte snappe etter pusten, og tvinge seg til ikke å løpe vekk og gjemme seg.

- Det er din deilige gråt som har gjort meg så diger, feit og fæl, brølte udyret, kommer du med mer mat til meg?

- Nå får du aldri mer av Gråten min, for jeg trenger den sjøl, ropte jenta.

Utdyret brølte av noe som lignet latter.

- Gråten din vil bare gjøre deg svak og ulykkelig og ynkelig, vær du glad jeg passer på gråten din, den slipper jeg aldri fri. Mistet er mistet og spist er spist, du burde passet bedre på Gråten din mens du hadde den! Nå er den fanget i min mage, og der skal den bli!

- Nei! Skrek jenta i overmot rett mot udyret.
-  for gråten vasker øynene, gir tårenes kraft og renser sjela, så jeg kan telle gleder, tåle motgang og skille det som er godt fra det som ikke er godt. Gi meg gråten min!

Nå raste og brølte udyret så rasende og voldsomt at det frådet rundt kjeften på det og sprutet ild og røyk ut av både nesen og ørene. Jenta snudde som en virvelvind, løp og gjemte seg bak en diger kampestein. Der satt hun fortvilet og prøvde å finne ut hva hun skulle gjøre, hun visste ikke sin arme råd. Hun satt inntil den store steinen helt til det igjen ble natt. Hun så at sola la seg, og kjente mørket bre seg over henne som ei lun dyne, og månen nynnet vuggesangen.

- Om bare noen kunne hjelpe meg, ba hun, før hun sovnet.

Mens hun sov drømte hun. I drømmen kom den vakre sommerfuglen og satte seg på nesetippen hennes som før. Sommerfuglen var ikke alene, den hadde med seg en hel hær av sommerfugler i alle regnbuens farger.

- Sov du Jente, sa sommerfuglen, mens du sover, skal vi hente Gråten din.

- Skal dere? Men dere er så små, og Udyret så stort, hvordan skal dere klare det?

- Ikke tenk på det du, og ikke tvil, vi er mange og udyret er bare ett, vi skal kile det til det sprekker!

Jenta våknet av at en tåre som hang ytterst på øyevippen hennes slapp taket og plasket ned på kinnet hennes. Nå gråter endelig Jenta. Tårene fosser ut av henne og blir til elver. Hun hikster og gråter så kramper velter gjennom kroppen. Elvene renner over sine bredder og strømmer vilt av gårde, de skyller med restene av udyret. Det som var Udyret, ser nå bare ut som et gammelt ulltepppe, og tårevannet vasker det med seg til langt ut i havet.

Ingen vet hvor lenge Jenta satt der og gråt, men lenge var det. Da det siste sukket var over og den siste tåren tørket vekk, snufset hun høyt og åpnet øynene. Hun så seg forbløffet rundt. Så langt øyet kunne se var det vann på alle kanter. Det var den vakreste sjøen Jenta hadde sett. Hun reiste seg og tok av seg klærne. Så gikk hun ut i sjøen og la på svøm. Mens hun svømte rundt kjente hun at håret hennes spredte seg utover, vannet gredde ut flokene. Hun kjente at sår og merker og blod forsvant fra huden, vannet renset og leget. Hun kjente at kroppen ble sterk og at sjelen fikk ro, vannet eide tårenes magiske kraft. Langsomt steg hun opp igjen fra vannet, la seg ned på stranden og lot solstrålene tørke seg.
Snufs, snafs, snyte
nå er jenta uten lyte