Russefangene

Skriver så det digitale blekket spruter over skjermen. Det er boken om de sovjetiske fangene og fangeleirene i Rogaland under sist krig som er emnet. Utrolige skjebner og dramatiske historier som skal ned på papir. Noe har jeg jo presentert her inne allerede. Har akkurat kommet over en annen historie som jeg satser på blir starten på kapitlet om fangenes kontakt med lokalbefolkningen.

“Utpå sommeren 1941 stod unggutten Michail Boldyrev til alters sammen med sin utkårede. De hadde begge fått innkalling til å gjøre deres plikt i Den røde arme. Hitler hadde brutt ikkeangrepspakten han hadde inngått med Stalin og angrepet Sovjetunionen. Derfor hadde Michail og barndomskjæresten bestemt seg for å gifte seg, jo før jo bedre. Ingen visste hva fremtiden ville bringe. De var ikke mer enn 17 år gamle noen av dem. Begge skulle de nå inn i militæret. Det ble ikke så mye tid til å være ektepar sammen. Kort tid etter bryllupet ble de begge sendt mot fronten, dessverre i forskjellige retninger.

Midt under kamphandlingene der Michail og kameratene desperat forsøkte å demme opp det tyske blitzangrepet, fikk han et brev. Det var triste nyheter. Bare to måneder etter bryllupet fikk han beskjed om at den unge hustruen hans var drept i kamphandlinger.

Ikke lenge etter ble han selv tatt til fangen av tyske styrker. Først gikk turen via flere enorme oppsamlingsleire ,før han ble sendt til Norge som krigsfange og slavearbeider. I 1942 ankom han Stavanger, hvor han blant annet ble satt til å jobbe på lastebilverkstedet som tyskerne etablerte like ved Egenes kirkegård. Til da hadde livet for Michail vært en kontinuerlig strøm av ubehageligheter, til han traff en skjønn liten pike som minnet ham om konen han hadde mistet så alt for tidlig. Der traff han nemlig Bjørg Johannessen, som da var 8 år gammel.”