Oppgave V
Om ***zamoyski***
"Its calling to her, it calls her Need, A Moth to Light a Saint to Sin" Jeg bare Er, jeg har Vært her i over 40 år (!), elsker Dikt, Teater og Musikk, elsker Middelalderen, elsker Sagn og Myth, elsker Det Usynlige bak sløret av Det Synlige, min Lidenskap i Rom og Tid ! Jeg er på mange måter Lady of the Lake, lever i Den Synlige og i Den Usynlige Verden. Jeg er Polsk, elsker Fjorder i Mørket og Lys. Jeg er Mor til to unge Menn, Light One og Dark One. Ellers er jeg til for De som trenger meg, for min Familie, for mine Venner i alle Rom og for min hest, Devil One Beast og min katt, Zen in Black. Drømmer ellers om en Magisk hund til Jul, haha !
*
...There was a time
a Girl, a girl who was
She lived there, where
the Truth worshiped her
and her Heart lay at Peace...
z...
xxx
*
‘Dear love,’ she said, ‘My spirit faints; the world grows dim With joy that makes my soul afraid.’ And from her arms’ dear bondage he Loosed him, and said low-voiced, ‘On me Fear also comes. And now from thee Must I begone till day shall be.’
Tristan and Iselut
*** Ord i Hud ***
Skriv dikt på Huden min
Ord i Hud, Hud i Ord, sa hun
Skriv med Tungen Din
Ord i Lyst, Ord i Tid
Og Han skapte og skrev
Dikt om Hat og Kjærlighet
Huden hennes ble rød og øm
Hun følte alt dette var en Drøm
Og skrekk – Skriv mer, skriv mer
Hver gang det gikk opp for dem
At de skapte sin egen Død
i hudens Smerte, Dans og Glød
Tungen hans lik den Røde Orm
Tilba hennes Våte, Mørke Rom
Mens Hun stønnet, diktet Han
To som var Umettelige i sin trang
Til å Skape og Nyte på en gang
Men Gudene sang ikke…
Gudene var i Døderiket…
z…
August 6th, 2009
xxx
*
*** Silkehud ***
The Seeds are us Both
Those who have lived inside our Shells
Safe and Volnurable but still an Embryo of what we might be
That need to find a Space and a Time
to Grow and to Die together
z…
Hun levde gjennom huden. Huden hennes husket alt. Helt siden hun var liten hadde hun ligget ved siden av sin Mor og ble kjærtegnet og koset med. Og hun kjærtegnet Mor. Kysset hennes hud, kysset hennes ansikt og bryst. Mykhet og godhet og nærhet. Kosestunder for hud og sjel med sang og med eventyr. Huden var også hennes trøst etter Morens død. Hun var fremdeles et barn da Moren gikk bort. Hun ligget ofte under hennes pels og hadde på seg hennes silkepeniuar og fantaserte om hendene hennes og tok på seg selv og kjærtegnet seg selv. Hun lengtet etter Morens hender den dagen i dag enda hun var voksen og hadde egne barn. Usynlige berøringer under huden hennes. Myke avtrykk av ømhet. Kjæleord i varm hud. Menuett i kvinnelig følsomhet.
Desto sterkere drømte hun om Mørket. Drømmer om hevn og om død. Drømmer om kjærlighet som skulle ofre og befri henne fra indre demoner og fra indre ild på samme tid. Hun ville gjenoppleve utslettelse. Hun ville bli født på ny i selve utslettelsen. Ut av ingenting. Hinsides sitt eget begjær og hinsides alle ord. Hun ville bli ofret. Hun ville gjenoppstå. Hun ville drukne ham i blod mens hun holdt ham i munnen og kjente hans langsom død.
Huden hans var myk. Der hvor huden var tynnest kunne hun se et lilla skjær. Huden glødet, hun kunne speile seg selv i dens røde begjær. Hun ville brenne sitt navn der. Hun ville lage avtrykk med sin munn og med sitt mørke. Hun ville drukne i ham. Hun ville bli kvalt. Noen ganger drømte hun om hendene hans som bandt henne ømt og hardt på en gang. Noen ganger overga hun sin hud til ham og ble født på nytt under hans tunge kjærtegn. Hun følte en trøst i hans grep. Hun følte at han holdt fast i henne og at hun var trygg. Hans styrke og hans kraft strømmet gjennom henne og avvæpnet smerte og savn. Huden hennes smeltet og hun følte seg som et spirende frø igjen. Et embryo som lengtet etter naken varme og hudløs kjærlighet. Et imago fordrevet fra hudens kokong. Hun var da mer enn én monade, hun var da en helhet, en uatskilt del i en større enhet. Merket av hans avtrykk og blikk. Hun var hans i døden. Og han levde i huden hennes i stillhet og i skrik.
Kanskje huden hans elsket henne ikke mer? Kanskje dypt inne elsket hun ikke hans hud? Kanskje etterlater tapt kjærlighet dype arr som aldri helt gror? Silkelarver kan lege sår. Hun badet i Silke hver kveld. Hun spant sin egen kokong mens hun lengtet etter en gifitg Silkeorm. Det usynlige aspektet ved sår, det som hun oppfattet som sin egen svakhet var muligens hennes styrke. Styrke til å elske og til å hate under hudens smerte. Styrke til å utløse tårer. Hennes forsvar mot den ytre Verden og den blinde overgivelsen til sanseinntrykk. Til lyst og til frykt.
z…
xxx
Jag gillar den här: “Silkelarver kan lege sår. Hun badet i Silke hver kveld. Hun spinnet sin egen kokong mens hun lengtet etter en gifitg Silkeorm.” Den kan man fundera över länge. Särskilt när man går tillbaka och läser början. Det är en bra spänning i dikterna gentemot prosastyckena. Snyggt.
Zamo! Nå overgår du deg selv. Dette likte jeg veldig godt! Jeg liker måten du skriver om hud på. En jeg kjenner skrev en gang en novelle som heter “hud glemmer ikke”. Det er noe sant i det.
Jeg er enig med Jacob i at setningen “Silkelarver kan lege sår. Hun badet i Silke hver kveld. Hun spinnet sin egen kokong mens hun lengtet etter en gifitg Silkeorm.” er en nydelig formulering (det heter forresten “spant” ikke “spinnet”;-))
For meg kunne teksten sluttet der. Det som står etterpå skjønner vi uten at du sier det.
Fint. Spennende. Sårt. Vakkert.
Så nydelig, så vakkert.
Så sensuelt! Det gløder!
Du er noe heilt for deg sjøl, og takk til deg for det!
***
Takk til Dere Alle !
Ber om en Tankepause
Finner ikke helt Ord
Love !
Hei og god ettermiddag du skjønne!
(Du er alltid så god på hyggelige hilsener, må herme litt..)
Denne kryper under huden og på huden Zam, ord fulle av lengsel, savn, smerte og en smule selvdestruktivitet for å oppheve den indre smerten?
———
Kanskje etterlater tapt kjærlighet dype arr som aldri helt gror?
——–
Det tror jeg helt klart. Dyp kjærlighet er en kraft som er like sterk som det motsatte, kreftene sloss, og vi blir vinnere av å velge kjærligheten.
Ellers liker jeg godt at du skriver på norsk, lettere å få tak i innholdet da. Du skriver så godt at noen få feil bare understreker teksten positivt ikke motsatt. Det forteller om en oppvekst under en annen himmel og beriker ikke berøver.
***
Takk Lady of Watery Song Realms
Er så takknemlig for Dine Ord !
La meg tenke
“Det tror jeg helt klart. Dyp kjærlighet er en kraft som er like sterk som det motsatte, kreftene sloss, og vi blir vinnere av å velge kjærligheten.”
Blir vi vinnere av å velge Kjærligheten?
Kjærligheten kan også drepe i Mørket
Og hva skal vi vinne ? Og hvorfor vinne ?
En kraft har alltid sin motkraft
Kanskje elske og leve ut begge to ?
Uten å drepe noen av dem men gi liv til begge
i et Rom og i en Tid en skaper sammen med Den Andre ?
Takk for alt, tenker videre, tenker alltid å dette
Jeg tenker at begge kreftene er der og aksepterer de mørke kreftene også. Men ved å forsøke å velge lyset, gleden, kjærligheten osv, å dempe ned de mørke, da blir vi vinnere. Tankene vinner over følelsene, noe som kan være klokt ofte i livet generelt.
Men i selve kjærligheten kan godt kreftene få kappes og leves mer ut. Krydder for kjærlighetslivet så å si. Noe sånt?
***
Takk så mye igjen !
Mmm, ja begge er der
Mmm, dempe ned det Mørke
eller la vare, ahh…
Og Silke tråd fra Silke Ormer
Og Silke Spindelvev fra Edderkopper
Takk så mye My Sirenia, tenker videre
Be well