Kan du se meg? – Oppgave 5 Wenche
Om
Tilhører den edle 67-årgangen. Dame/kvinne/jente - alt ettersom. Liker å skrive, fundere, og skriver kanskje litt underlig? Passer bra for meg. Er en tenkende og nysgjerrig sjel som burde leve mer. Hva nå det betyr. Er absolutt glad for tilbakemelding uansett art, ønsker å utvikle meg. Derav nicket 'bevegelse' som jeg har endret til mitt virkelige navn, Wenche. ;)
Hvorfor er det ingen som ser deg? tenkte hun nok en gang. Hun lot blikket gli rolig over menneskene
nær henne. En mørk, vilter hårlokk ble snodd bak øret. Smilerynker lekte ved øyne og lepper. Hender fant hverandre over en heklet bordduk mot mørkt treverk. Tydelig merke etter en ring på en nå naken finger. Blikk som tok tak i hverandre, sank og steg, i takt med pulsen. For det var enda puls. Pupiller som ble større. Kanskje fordi lyset var dempet. Eller var det kjemikaliene som hadde nådd hjernen. Blikk holdt fast i hverandre, eller rant nedover veggen, krympet i sin bevegelse. Hun kunne ikke høre en lyd. Munnene åpnet og lukket seg uten summetone. Den satt fast i magen, brummet i rasende fart.
Rart det ikke er flere som ser deg, undret hun seg. Alt dette for å føle seg levende. Tenne et spor av håp om forståelse, samhørighet i det minste. Denne tause lukten er verre enn smerte. Den setter spor i hver og en av oss. Hvert menneske har det i seg. Du ser det i øynene. Det lille skjelvet som risler i kroppen. Lukter det. Som redsel, bare litt søtere, tyngre. En generasjon med samme blikk, samme ønske, samme duft i hver celle. Duftspor av ensomhet.
Wenche
Intensiteten i ordene er som myk kirurgi, men du verden, de går helt inn til beinet.
En hel generasjon ligger vel under “kniven” her.  Farlige og sanne ord er: For det er enda puls.”(hÃ¥p,muligens, heldigvis.)
En setning som er rent gull er:” Denne tause lukten er verre enn smerte.”
Av og til, og ofte nok fÃ¥r jeg hakeslepp over hvordan du setter “motstridene” ord i sammenheng, og fÃ¥r det til Ã¥ fungere perfekt i bÃ¥de følelsesmessig og logisk forstand.
“Duftspor av ensomhet.”,joda, vi kamuflerer,dette avslører,…sterkt, meget sterkt…. Hele skriftstykket er vel hva som bør gÃ¥ under betegnelsen et mesterstykke.(samfunnsbilde tatt pÃ¥ kornet med objektiv, og avslørende linse.)
Dette var velsmakende og nærmest grufullt vakkert.
jan-otto
Puh…trekker pusten og sjekker pulsen her.
hm. det gjør nesten vondt å lese denne teksten.
Noe av det første unger lærer seg Ã¥ si, er “se pÃ¥ meg nÃ¥!” Siden fortsetter vi Ã¥ lengte etter det – etter Ã¥ bli sett, hele livet.
Du skriver sterkt Wenche. Â
Â
Hjelp. Kristin sa det sÃ¥ godt, – det gjør virkelig vondt Ã¥ lese.
Du er sinnsykt god Wenche!
“Duftspor av ensomhet” er en trist men god beskrivelse. Du skriver godt, Wenche !!
Tusen takk til dere alle med tilbakemeldinger.
Så fint at jeg får til å skrive noe som oppfattes som sterkt, at jeg rører, berører. Da lever teksten videre, tenker jeg. Sitt eget liv.
***
” Duftspor av ennsomhet “…
Åhhh så vakkert Wenche !
Be well
En fulltreffer, og jeg hekter meg på alle fine kommentarer over her. Du kan temaet, slik vi alle kjenner det, og helt sikkert opplever det gjennom din tekst. Som er sterk og fin å lese - Flott
Tenne et spor av håp om forståelse, samhørighet i det minste. Denne tause lukten er verre enn smerte. Den setter spor i hver og en av oss. Hvert menneske har det i seg. Du ser det i øynene. Det lille skjelvet som risler i kroppen. Lukter det. Som redsel, bare litt søtere, tyngre. En generasjon med samme blikk, samme ønske, samme duft i hver celle. Duftspor av ensomhet.
—————
Det er en kort tekst men mettet med innsikt, opplevelse, empati og mening. Det ligger sÃ¥ mye i disse linjene Wenche…
Tusen takk for alle kommentarene.