Ikke forgjeves
Om
En nybegynner i ordets rette forstand. Har ingen ambisjoner utover å få noen tilbakemeldinger på det jeg måtte finne på å publisere.
Jeg satt ytterst på stolsetet og lente meg inn mot sykesengen. Det var en ubehagelig stilling og jeg kjente det kalde metallet fra rammen presse mot underarmen. Han var blitt 20 år eldre bare på den sist uken. Øynene var lukket, men ansiktet avslørte at han ikke enda hadde funnet fred. Smertene kom i rykk og napp og dro han ut av søvnen. Bort fra lyset, som han kunne skimte i det fjerne. Hånden hans lå livløs langs kroppen, og 2 slanger var festet til nålene som stakk langt inn under huden, og matet han kontinuerlig med morfin. Et enslig fult glass med vann sto på bordet ved siden av sengen. En hvit plastpinne med en liten svamp festet til enden lå oppi glasset og var uberørt de siste timene.
Jeg strakte meg etter hånden hans og lukket fingrene mine rundt håndbaken. Huden var varm, men knusk tørr. Blodårene var lett synlig der de slynget seg under det bleke, skrukkete skinnet. Det var slik det var tenkte jeg, alt som er igjen er skinn og bein. Dette er livets slutt. Dette er det det koker ned til. Jeg bøyde meg ned mot hånden og la mitt varme kinn inntil. En tåre trillet fra øyet mitt og falt ned på hånden hans. Og som om en dråpe vann gir liv til en vissen blomst, gav mine tårer liv til en døende kropp. Fingrene hans forsøkte å klemme rundt hånden min, men kraften i det jeg husket som verdens største og sterkeste neve var borte.
“Slapp av,” klarte han Ã¥ presse frem.
Stemmen var anstrengt og det var knapt nok luft nok i lungene til å fullføre de to ordene. Jeg satte meg opp igjen, men fortsatte å holde hånden hans. Øynene var fortsatt lukket, men han så litt mer avslappet ut. Fingrene mine gled inn i hånden hans mens jeg strøk håndbaken med tommelen. Jeg kom til å tenke på da jeg var et barn. Den eneste som orket å sitte i det uendelige å kile meg på ryggen var farfar. Jeg kunne bare sette meg ned ved siden av han i sofaen og dra opp t-skjorten, så satt han der helt til jeg ble lei. Sakte. Metodisk. Opp og ned ryggen min. De ru arbeidsfingrene ble omgjort til myke bomullsdotter og gjorde meg uendelig lykkelig. Slik kunne vi sitte lenge mens han så på nyhetene og jeg satt og tenkte på at jeg hadde verdens snilleste farfar.
Det var første gang jeg hadde vist samme ømheten tilbake. Han hadde liksom aldri invitert til det. Selv om jeg alltid gav han en klem når jeg kom på besøk, og når jeg gikk, var den alltid litt stiv. Han var alltid litt utilpass. Slik som bare den eldre generasjonen kan være. Menn skal ikke ha fysik kontakt, kunne jeg nesten høre han tenke hver gang jeg bøyde meg frem og tok en klem. Samtidig kunne jeg se i øynene hans at hver eneste klem betydde noe. Gav han noe.
“Slapp av,” gjentok han lavt.
Helt typisk. Han ligger her og dør, men det er liksom ikke noe å sippe over.
For under et døgn siden hadde han ligget i samme sengen, men i langt bedre form. Beskjeden om at han hadde alvorlig lungekreft og ikke lungebetennelse slik han opprinnelig ble lagt inn for hadde kommet som et sjokk.
“Var ikke slik jeg hadde regnet med Ã¥ gÃ¥!” stemmen hans var bÃ¥de tydeligere og sterkere. “Ligge her og vente i ukesvis. Jeg skulle ønske jeg hadde en knapp jeg kunne skru av.” hadde han sagt.
“Ikke si sÃ¥nt,” hadde jeg forsøkt meg svakt. Men sannheten var at jeg forsto han sÃ¥ inderlig godt. Dette var ingen mÃ¥te Ã¥ avslutte et langt og vakkert liv pÃ¥. Ligge sine siste uker i smertehelvete og vite at utgangen er enten nær eller langt borte. “Vi skal sørge for at du ikke har det vondt, farfar,” jeg hadde sÃ¥ godt jeg kunne forsøkt Ã¥ finne riktige ord. Men hva kan egentlig si til en som skal dø, og som helst bare vil fÃ¥ det overstÃ¥tt.
Han har gitt opp tenkte jeg. Det er eneste forklaringen på at han kan bli så dårlig på bare et døgn. Hjernen driver og slår av kroppen. Systematisk trapper den ned aktiviteten i hvert eneste organ til alt er slått av. På en måte er det vakkert. Trist, men vakkert. Han er fornøyd, ferdig og klar til å vandre videre. Det slo meg at jeg ikke viste helt sikkert om han trodde på gud eller ikke.
“Det kommer til Ã¥ gÃ¥ bra,” hvisket jeg. Øynene hans Ã¥pnet seg sakte, og var fuktige.
“Jeg vet det,” sa han med overraskende klar stemme.
“Du har vært verdens beste farfar.”
En tåre trillet nedover kinnet hans. Den første jeg kunne huske å sett i alle mine 33 år.
“Du har satt varige spor, farfar,” fortsatte jeg. “Jeg har minner fra jeg var liten, som gjør at jeg en gang vet hvordan jeg skal bli som farfar. Du er et forbilde og jeg kommer til Ã¥ savne deg forferdelig,” jeg kjente stemmen var i ferd med Ã¥ briste. Klumpen i halsen ble større og øynene ble fylt med tÃ¥rer.
“Er du redd?”
Øynene hans gled igjen.
“GÃ¥ nÃ¥,” presset han frem med kraft og ømhet. “Jeg mÃ¥ sove.”
SÃ¥ fin …
SÃ¥ fin tekst.
Jeg ble veldig rørt.
Takk for at jeg fikk lese.
Tusen takk, Wenche, for en fin kommentar.
Nydelig fortelling! Rørende. Så trist så trist, og jeg tenker på min egen farfar, og sporene han satte igjen etter seg. Ikke minst i meg.
Ja. Denne teksten var virkelig vakker.
Takk for nok en veldig hyggelig kommentar Ellen. Det er ikke noe som er bedre å høre enn at teksten rører noe i leseren.
Heldige de/vi som har slike gode spor å følge vetaalt. Døden er ikke så ille da, selvom den er trist.
Artig at du fant inspirasjon i spor? Hvorfor la du den ikke inn innen fristen?
Jeg viste jeg ikke hadde mulighet til å være på nett på onsdag, så jeg hadde satt opp wordpress til å publisere den for meg kl.1700. Da jeg logget meg på 21.10 oppdaget jeg at den ikke var publisert. Jeg hadde sikkert trykket feil et eller annet sted.
21.10 og med god forklaring hadde du sikkert fått lov å bli med. Ihvertfall av meg.
Men men, vi hadde nå en verdig vinner og nok av verdige kandidater å ta av uka som var..smiler..
Det var snilt. Det viktigste var uansett å få publisert når jeg først hadde latt meg inspirere.
Det var mange gode bidrag og en veldig fin vinnerfortelling.
veldig sterk tekst. trist og gripende.
Takk for hyggelig tilbakemelding marty.
Men jeg har merket av for rødpennføde, sÃ¥ det er lov “Ã¥ pelle den fra hverandre” ogsÃ¥.
Nydelig tekst vetaalt. Du forteller på en gripende og troverdig måte, og jammen måtte jeg ikke felle en tåre eller to :-p
NÃ¥r en leser sÃ¥nne tekster, glemmer en det som heter “rødpenn” og lar seg bare rive med, sÃ¥ noen “frapelling” blir det ikke fra min side, hehe. Men…en tanker som slo meg mens jeg leste var følgende: -Lurer pÃ¥ om dette hadde vært enda sterkere og nærere dersom teksten hadde vært skrevet i presens istedenfor preteritum? Jeg tror kanskje det.
Kristin, takk for fantastiske ord. Setter spesielt stor pris på at du synes teksten er troverdig.
Jeg skal jammen gjøre et forsøk på å skrive den i presens. Tror du kan ha rett, men det føles vanskeligere å skrive i presens.
Jeg vet….det føles litt skummelt Ã¥ skrive i presens syns jeg. Rart, men sÃ¥nn er det.
Nydelig, rørende og troverdig. Synes denne var riktig fin:)
Takk, Phoenixsinger.
vetaalt
Oj oj, sterkt og troverdig, nærværelse og ekthet i/med fortellerstemmen.
Samtidig når man har hatt noen slike opplevelser, sitter teksten ekstra godt.
Teksten har “nerve” for Ã¥ forsøke Ã¥ bruke et betegnende ord.
jan-otto
Takk for supre ord Fauske. Dere er alt for generøse i tilbakemeldingene.
NÃ¥ ble jeg nesten skremt. For denne flotte teksten skildrer noe av det jeg selv har skildret av den hjelpeløsheten vi opplever ved et døds- eller sykeleie. Med fare for Ã¥ “plugge” min egen tekst inn her, hadde jeg satt stor pris pÃ¥ om du gadd Ã¥ lete tilbake til den teksten jeg la ut for et par uker siden som het “PÃ¥ tide med et glimt.”
Will do, Jan. Right away.
***
… Denne teksten setter spor, ja
Takk, zamoyski.
Tar det som et kompliment.
***
God Morgen !
Ja, Ã¥hhh….