Oppgjør del 6: Begravelsen
Om Veronica Skartland Kristiansen
Jeg heter Veronica
jeg elsker å skrive. Får alle de rare tankene mine ut. Har litt unormal fantasi noen ganger.
Er på FL for å høre, eller rettere sagt; lese andres meninger om min skriving
Noen dager etter brannen har jeg tatt mot til å ta en dusj og gå på jobben. De har funnet Trine. Hun var innestengt inne på doen. Jeg har hatt mine teorier om hva som egentlig skjedde. I avisen sto det at brannen var påtent av en eller annen person som hadde drukket litt for mye. Flasker hadde falt over ende og noen hadde mister en påtent sigarett. Jeg tror egentlig ikke at det er helt sant. Hvorfor skulle han ellers vært der. Han er jo en syk pyroman.
Mens jeg går bort til jobben tenker jeg på begravelsen som skal være i morgen. Skal jeg gå eller ikke. Foreldrene hennes ga meg en personlig invitasjon mens de hentet tingene hennes. Jeg har enda ikke svart dem. Vinden blåser kraftigere og jeg tar igjen glidelåsen på den røde Bergans jakken min. Skinn jakken mistet jeg da vi kom ut av huset. Jeg er ikke helt sikker på om den jenta enda har den. Hva så. Jeg ville likevel kastet den. Det er det jeg pleier. Jeg kaster dårlige minner. Akkurat som den pistolen. Den er sikkert enda på bunnen av sjøen.
Jeg går inn i bygningen. Alt er som før, men det er en ting som er annerledes, blikkene. Alle vet hva som har skjedd. Jeg overser dem, men de er som mange hender. De tar tak i meg, men jeg klarer etter hvert å riste dem av meg. Jeg angrer litt på at jeg kom. Inne på kontorene er det som før. De samme kjedelige lydene, men av en eller annen grunn liker jeg dem i dag. Det skjer ikke noe ille ved å trykke på et tastatur. Kanskje noen brekker en negl, men ikke noe verre enn det. Ingen er i livsfare, og ingen brekker noe bein. Jeg løfter blikket opp og ser at klossmajoren stirrer intenst på meg. Han møter blikket mitt og snur seg raskt. Han skulle bare visst.
***
Det er på tide med begravelsen. Jeg har bestemt meg for å gå. Jeg må ta farvel med henne på en eller annen måte. Hun har gjort så mye for meg. Jeg tar på meg en svart bluse og et svart skjørt som går ned til knærne mine. Jeg puster dypt inn og holder nesten på å glemme å puste ut og går ut av døren.
Ved kirken er det mange svart kledde folk. Mange har allerede røde øyne. Jeg ser foreldrene hennes som går inn i kirken. De holder hender, men ser aldri på hverandre. Hvorfor må begravelser være så triste?
Jeg samler motet inni meg og går inn i kirken. Jeg setter meg i en av de midterste benkene. Seremonien begynner ikke lenge etter. Snart blir kirken fylt med bønner og salmer. Alt er så trist. Etter en stund går en tenårings gutt opp. Han holder et A4 ark. Han rensker halsen og ser ikke på tilskuerne. Kan dette være broren hun har fortalt så mye om.
“Jeg vil bare si noen få ord om min søster før vi går ut,” begynner han. Han løfter blikket mens arket daler ned på gulvet. Han tar det ikke opp.
“Trine hadde en vill personlighet. Hun var litt vill noen ganger. Elsket å feste og sånn, men hun var også omtenksom,” sier han med en litt ustø stemme.
“Hun var alltid der da jeg trengte henne. Hun passet alltid på meg og fikk meg til å velge de riktige valgene. Hun var også den man ikke villa ha som fiende. Alle som sa henne i mot eller gjorde noe mot en hun var glad i fikk virkelig svi.” sier han med et smil. Han vender blikket mot den hvite kisten som står bare en eller to meter fra han.
“Jeg kommer aldri til å glemme deg, Trine. Skulle så gjerne gjort noe med den brannen. Hvem skulle trodd at mamma hadde rett. Festingen din kom til å skade deg. Jeg kommer til å savne deg,” avslutter han og går ned til benkene med tårer i øynene. Jeg holder nesten på å grine selv, men de tårene har jeg grått ut for lengst.
Ved senkingen ser jeg på den lille familien mens de legger roser oppå kisten. Ingen fortjener å miste en man er glad i. Mens jeg går fra kirkegården kjenner jeg en hånd på skulderen min. Jeg snur meg raskt og gjør meg klar til å slå, men skikkelsen tar tak i håndleddene. Jeg ser opp på Henrik som smiler skjeft.
“Hun var enkel å få tak i. Hvem er nestemann tror du?”
“Du har tatt håpet mitt. Kan du ikke bare forsvinne fra livet mitt,”
“Nei,” svarer han. “Jeg har lagt igjen en hilsen hjemme hos deg. Hun hadde nøkkelen på seg,”
Henrik slipper meg og forsvinner inn i mengden som har dannet seg rundt meg. Jeg venter litt og begynner å løpe hjem.
Hjemme ligger det et A4 ark på stuebordet som er veldig uryddig. Jeg tar det opp og begynner å lese det.
__________________________________________________________________________
MØT MEG I SKAUEN UTENFOR BYEN I MORGEN, ELLERS SKJER DET NOE MED EN HAUG AV FOLK.
MVH HENRIK
_________________________________________________________________________
Språklig er det mye å ta tak i her, Veronica. Det er en god del skrivefeil og slikt, og det virker forstyrrende når en leser. Det er også litt ulogiske ting disse karakterene dine gjør, at noen skriver under et trusselbrev med navnet sitt er ett eksempel. Du burde nok gått gjennom tekstene dine før du la dem ut. Men samtidig må jeg si at du har evner som historieforteller, for jeg lurer på hvordan dette går, og kommer absolutt til å lese siste del også
Ellen
Skal prøve å se gjennom dem, men noen ganger klarer jeg ikke se hva som er galt med tekstene.
Det brevet var ikke helt et trusselbrev, men en beskjed fra han Henrik om at hun må gå til skogen.
et hint om neste del… del 1 har noe med den delen å gjøre