Oppgjør del 5: brann

Det blir mørkere og mørkere utenfor det store vinduet inne i stuen. Det er det jeg hater mest. Natten. Det er altfor mørk og alt kan skje. Sikkert derfor mange foreldre er redde for å sende ungene sine ut. Før ville jeg ikke brydd meg, men nå som jeg tenker etter er jeg redd. For hva? Svaret vet jeg alt for godt. Jeg vender blikket mitt mot den store fullmånen som er det eneste som lyser opp natten bortsett fra gatelyktene.

Jeg snur meg og tar opp tekoppen min. Teen har blitt kaldt og den er halvfull. Hvor lenge har jeg stått sånn. Trine har gått på fest alene. Jeg har klart å riste henne av meg, men av en eller annen grunn angrer jeg. Jeg er helt alene nå. Jeg har faktisk litt lyst til å gå på en bensinstasjon og kjøpe meg en film og litt å tygge på, men jeg er litt redd.

Teen heller jeg ut i kjøkkenvasken, og mens jeg holder på med det bestemmer jeg meg. En gang for alle skal jeg ikke være en pyse. Hva kan egentlig mørket gjøre mot meg. Utenom å sluke meg og jeg får kanskje aldri se dagslys igjen. Nei, jeg må slutte å tenke sånn. Jeg går mot døren og tar på meg en svart skinnjakke. Jeg slår av lysene, går ut og låser døren. Ingen vei tilbake.

Jeg kommer meg ut i den litt for stille natten. Jeg kan ikke se en eneste person. Ikke så rart siden klokka er elleve – tolv, men litt rart å ikke se folk som skal på fest. Det er lørdag for himmelens skyld. Jeg går noen meter til, og for hver meter jeg går angrer litt, men for hvert skritt jeg tar lenger vekk fra blokka føler jeg meg sterkere.

Litt rart egentlig. Jeg føler meg sterk og når jeg har gått rundt hundre skritt mister jeg styrker. Sånn fortsetter det helt bort til Statoil stasjonen. Jeg går inn og ser meg rundt og går mot filmene. Hvilken kategori skal jeg gå for i kveld? En High School film, eller en romantisk komedie. Kanskje en skrekkfilm. Nei, er redd nok fra før av. Til slutt bestemmer jeg meg for en krigs film, “En dag uten krig”. I tillegg til å kjøpe den kjøper jeg litt smågodt, og en halvliter flaske med Cola. Jeg betaler og går ut.

Mens jeg går sniker jeg hånden min oppi posen og tar litt smågodt. Jeg føler meg tryggere enn jeg har følt det på lenge. Jeg går og går, men jeg føler likevel at noe ikke stemmer. Det er så alt for lyst bak de husene. Jeg ser mot retningen og husker hvor jeg er. Jeg slipper alt jeg har og løper i retningen av lyset. Jeg rundet et hjørne og ser den sterke brannen. Det er huset som Trine skulle på fest i. Jeg løper det raskeste jeg kan. Beina mine holder snart ikke ut, men det bryr jeg meg ikke om. Plutselig blir jeg stanset av en person.

Jeg prøver å vri meg unna, men klarer det ikke.
“Det er for sent,” hvisker han inn i øret mitt. Jeg snur meg og ser opp på Henrik.
“Nei,”
“Jo,”
“Nei sa jeg,” begynner jeg å rope til han og dytter han vekk. Han lar seg bli dyttet og jeg hører latteren hans bak meg.
“Du er for sen,” roper han etter meg. Jeg bare fortsetter å løpe. Jeg klarer ikke å stanse. Nå kan jeg også høre sirenene. De kommer ikke før nå. Jeg ser nysgjerrige tilskuere foran meg, og noen prøver til og med å stanse meg, men jeg klarer å rive dem av. En eldre mann faller i bakken. De roper og roper etter meg, men jeg bare fortsetter.

Etter bare noen sekunder er jeg inne i huset. Det er flammer overalt. Veggene holder på å rase sammen og røyken kommer ned i lungene mine. Jeg begynner å hoste. Jeg tar av meg jakken min og legger den over nesten og bunnen min. Der stopper litt av hostingen min. Jeg prøver å rope, men klarer ikke å få den høy nok til å overdøve brakene. Rundt meg ser jeg bevisstløse mennesker. Plutselig ser jeg en jente bevege seg. Hun ser klemt under en stor bjelke. Jeg går straks bort til henne. Hun ser redd opp på meg. Hun prøver å si noe, men ordene ender opp i hosteanfall. Jeg dytter genseren min over nesen min og gir jenta jakka mi. Hun dytter den opp til ansiktet med den ledige hånden og jeg begynner å dytte bjelken. Den rikker seg bare litt. Jeg ser raskt over situasjonen. Det er vrak rester over hele stedet. Til slutt finner jeg en lang og tykk jernstang. Jeg sleper den bort til jenta og legger den under en smal åpning under den. Jeg lener meg inntil henne og begynner å rope så høyt jeg kan:
”Når du føler at du er løs må du hale deg ut derifra,”. Hun nikker og jeg kan ikke skjønne hvordan hun kunne høre det. Jeg lener hele meg over jernstanga og det virker. Jeg ser overrasket på jenta som prøver å dytte seg selv ut. Genseren min glir ned og jeg begynner å få sterke hosteanfall, men jeg kan ikke bruke hendene mine før jenta er ute. Hun kommer seg sakte men sikkert ut. Jeg hjelper henne opp mens jeg legger genseren over ansiktet igjen. Hun klarer nesten ikke å gå, og da vi når frem til utgangen kommer noen fult utstyrte menn og tar over. En skal til å hjelpe meg, men jeg rister på hodet. Vi går ut og den kalde natteluften stryker over kinnene mine. Rundt meg ser jeg mange folk med vidåpne øyner og lys. Masse, masse lys. Jeg får et glimt av Henrik, men rett etterpå er han vekk. Jeg må ha fått alt for mye røyk i meg.

Etter noen timer med avhør og helseskjekking kan jeg gå. Jeg ser på veggklokken da jeg kommer hjem. Klokka er halv seks om morgenen. Jeg ser forhåpningsfullt rundt meg, men ingen tegn til at Trine har vært her etter meg. Jeg føler meg alt for trøtt til å gruble og legger meg i senga mi inne i det lille rommet mitt.

Tags: 5, del, oppgjør, skristiansen