Jeg kaster meg ut i det…
Om Anne
Geografi
På kvelden var mora på jobben. Jane hørte den lave lyden av TVn gjennom veggen. Hun så for seg Jørn som satt i sofaen og så på Dagsrevyen. Da værmeldingen begynte smøg hun seg inn i armkroken hans. Han var akkurat som vanlig, og det var hun så glad i han for.
“Ser du værkartet, Jane? Har du tenkt pÃ¥ at landet vÃ¥rt er kjempelangt? Fra Lindesnes til Nordkapp er det visst omtrent 2650 kilometer. Men ser du alle fjordene? Hvis vi retter dem ut, sÃ¥ de blir liksom en helt rett strek, da er kystlinja vÃ¥r over 25000 kilometer”
Hun så på kartet og nikket forundret.
“Hvis vi regner med øyene, da blir det like langt som rundt hele jordkloden to ganger!”
“Fortell mer da, Jørn”
Han smilte det glade smilet, reiste seg opp, strekte seg og klødde seg i håret så det ble stående rett til værs.
“Bustepetter!” ropte hun, spratt opp og kilte han med et knis. Det var den faste leken, hun visste at det ville ende med at han løftet henne opp, kastet henne ned i sofaen med et brøl, mens han kilte henne voldsomt, og hun hikstet og skrek og lo. Han tok det store bustete hodet sitt og borret det mot magen hennes mens hun vred seg som en Ã¥l for Ã¥ komme unna. Denne leken var bare deres, de hadde lekt den sÃ¥ lenge hun kunne huske. Noen ganger kunne hun le høyt bare hun tenkte pÃ¥ det. Om mora var hjemme pleide hun Ã¥ hysje pÃ¥ dem og rope at blodet kom til Ã¥ fryse til is i Ã¥rene pÃ¥ kjerringa oppe, og at det gamle hjertet hennes kunne stanse av all skrikingen. Men det var lett Ã¥ høre at mora bare lot som om hun var sint.
Jane lå fortsatt knisende i sofaen da Jørn skrudde av TVn og hentet det digre atlaset fra bokhylla. Han fant kartet over Europa og så på henne og blunket.
“Gjett hvor langt sørover vi kommer hvis vi snur Norge,”
Hun skjønte ikke hva han mente, og han prøvde å forklare, men han brukte for vanskelige ord. Hun bare ristet på hodet og prøvde å se ut som et spørsmålstegn. Ofte sa han akkurat det, at hun så ut som et spørsmålstegn, og det synes hun lød urkomisk!
“Hent passeren din, sÃ¥ skal jeg vise deg.”
Hun løp inn på rommet sitt og bråstoppet ved synet av skolesekken. Inni der lå bøkene hennes. Pusepennalet. Penner og viskelærene. Meldingsbok og en gammel ukeplan. Kanskje matesken. Og passeren. Da hun åpnet sekken og rotet fram passeren, veltet skolelukten opp og hun syntes hun hørte lydene fra klasserommet. Kritt mot tavla, stol mot bonet gulv, unger som løper i gangen, hyl fra skolegården, Kariannes stemme og latter.
“Sett passerspissen sÃ¥ langt sør som mulig i Norge” instruerte Jørn. “SÃ¥ lager du Ã¥pningen akkurat sÃ¥ stor som Norge er langt.” Passerspissen skled ut av det lille hullet den hadde laget i den blanke atlassiden hver gang hun prøvde Ã¥ justere Ã¥pningen.
“Søren!”
Tilslutt klarte hun det, og snurret passeren elegant rundt, slik at blyantbiten pekte rett sør, akkurat sånn som Jørn forklarte.
“Hvor langt sør kom du?” spurte han.
“Til Roma!”
“Hva tenker du pÃ¥ nÃ¥r jeg sier Roma?” spør han med et nytt blunk til henne.
“PÃ¥ meg sjøl, for at da jeg ble født sto du under stjernehimmelen midt i Colosseum i Roma og visste at akkurat nÃ¥ skjer det noe magisk, men du fikk ikke vite hva det var før lenge etterpÃ¥!”
NÃ¥r passerenden svingte litt østover landet i de i Sarajevo. Jørns stemme fortalte om nye kriger og gamle kriger, om fred og hÃ¥p og nye landsmenn. Mot vest lÃ¥ Barcelona, men Spania mÃ¥tte vente til en annen gang, for Jane var trøtt og gjespet høyt, sÃ¥ tÃ¥rene rant. “Ja, nÃ¥ vet du hvor langt Norge er.” avsluttet han, og slo atlaset sammen med et smell, svært fornøyd med seg selv.
“Mhm, 10 centimeter omtrent!”
Mens hun sank inn i søvnen en liten stund senere, hvisket hun: “Du kjenner Karianne du, Jørn.”
Jeg liker historien din.
En ting som forvirrer meg litt er navnene. Jane og Karianne, er det den samme? hvem er de i forhold til Jørn? er han faren? Hvor er Karianne hvis det er søsteren?
Koselig historie. Den er troverdig og lett skrevet.
Går ut i fra at dette er tenkt å være en del av en større tekst.
Veldig godt kastet
Du skriver bra!
Jeg tenker at dette kanskje er et utdrag av noe større – en lengre historie?
Syns du beskriver situasjonen på en troverdig måte. Det er lett å se det for seg, og dialogen flyter fint. Liker også godt avsnitttet der du beskriver hvordan lukten og synet av skolesekken bringer Jane tilbake til skolen. Det er en veldig gjenkjennelig effekt for meg.
Jeg syns ikke dette med navnene var forvirrende og går ut fra at forholdet mellom Jane og Jørn og hvem Karianne er, er noe vi får greie på senere. For du legger vel ut mer håper jeg?
Takk for at dere leste, og for tilbakemeldinger!
McIvers: Ikke rart du blir navneforvirret. Jane er jenta det handler om, Jørn er stefaren, og Karianne, det får man vite i neste kapittel. Takk skal du ha!
DEBATER: Helt riktig, det er en del av en større tekst. Sto fast litt, og tenkte det kanskje ville løsne om jeg våget å lufte ut litt. Takk!
Kristin: akkurat det med skolesekken, kunne vært opplevd av meg også! Takk for ros og oppmuntring.
Så snille dere er, tror jeg tåler litt kritikk også da.
Så fint at du kastet deg ut i det. Dette var godt å lese.
Takk, Jan!
ennanits
Her er det bare å nikke enig med de andre som har kommentert.
Bra, ingen grunn til tvile vedr. kvalitet og “stemme”.
jan-otto
Kjempefin historie! Og jeg blei nysgjerrig som bare det på Karianne.
Velkommen hit forresten! HÃ¥per du vil trives
Jan-Otto og Ellen,
Dere to har jeg fulgt i smug gjennom blogg og logg. Moro for meg og få kommentarer fra dere!
Pussig med Karianne, Ellen, hun minner meg om deg, men tilfeldighetene dyttet henne inn i skolen istedet for et bibliotek!
Tror hun gjerne vil bytte med deg…
Anne
Å! Så gøy! Tror jeg
Så rart å plutselig skjønne at det en legger ut på nett faktisk blir lagt merke til av noen. En merkelig følelse, skal jeg si deg.
Jeg vil ikke bytte med Karianne, jeg trives alt for godt med biblioteklivet mitt. Så at ho kanskje er litt misunnelig skjønner jeg godt