Jamon serrano Eroski con separador

I fjor vinter var jeg i Spania. Bare så dere er advart:

Jamon serrano Eroski con separador.

Dette er et råttent triks spanjolene bruker for å få utlendinger til å bli skikkelig irritert og dumme seg ut. Det er jeg helt overbevist om. 

Først: jamon, det er skinke, det visste jeg. Serrano – vel skinken så ok ut, fin og rød i fargen og med lite fett på. Litt serrano kunne vel ikke være så farlig. Eroski høres ut som russisk pornografi, men jeg visste allerede at Eroski er en spansk supermarkedskjede. Dessuten står det navnet på et kjempesvært skilt på taket på Miramar Parque rett bortenfor hotellet, og russerne hadde vel neppe fått lov til å avertere så åpenlyst. 

Con separador. Med separahvada? Det der forsto jeg ikke. Ikke kona heller, og hun har til og med hatt spansk på gymnaset. For førti år siden – - 

Vel, vi kjøpte en pakke. Solid forseglet var den på alle bauer og kanter. Her var det ikke snakk om et sånt hyggelig hjørne hvor det gikk an å rive pakken opp med fingrene, og slett ikke sånn ”late upp og late att, late upp og late attattatt” som var så populær på norske ostepakninger for noen år siden. 

Saks hadde vi ikke. Jamon-pakken havnet i kjøleskapet. Neste gang vi var innom Eroski, kjøpte vi saks. Eroski selger alt fra motorolje til sardiner, alt fra spanske bøker til toalettpapir. Uten sammenligning for øvrig, selvsagt. 

Jaha, så var endelig det store øyeblikket kommet, jeg skulle få smake på jamon-en og kjenne hvordan spansk skinke smaker. 

Å du hendelse! Det var ikke mulig å trekke ut en snei av det tilsynelatende så lekre innholdet i pakken! Ikke tale om! Jeg fant frem en bordkniv og stakk den inn for å prøve å få løs en snei. Njet. Så enkelt skulle det ikke være. Jeg fektet med kniven inni pakken og rev og slet. Jamon-skiven revnet omsider og tredjeparten fulgte med kniven ut. Jeg kjørte kniven inn igjen under neste skive og vrengte den rundt. Jaha, nå løsnet halvparten av innholdet, 75 gram skinke kom ut sammenballet som en haug båndspaghetti. 

Jeg fant frem en gaffel og prøvde å vikle skivene fra hverandre med disse mekaniske hjelpemidlene, men de klynget seg til hverandre som siamesiske tvillinger. Eller firlinger. Med kniv og gaffel og ikke så lite voldsbruk fikk jeg brettet et par skinkesneier utover en brødskive. Jeg løftet den opp og satte tennene i den. 

Dæven så seig den var! Det var jo søren ikke mulig å bite den av! Ikke om så fanden sprakk! Jeg tok den ut av munnen igjen og stirret på den. Men – ? 

Hvor kom den plastikken fra? Hm? Jeg tok tak i den og trakk. Begge jamon-sneiene fulgte med og hang og dinglet i klypa på min høyre hånd, mens brødskiven lå fredsommelig og sivilisert igjen i min venstre. Jeg låret skinkeskivene med den infernalske plastikken mellom ned på brødfjøla. Hva var dette for slag merkelig markedsføring? 

Jeg tok kniven og begynte å skrape jamon-en løs fra plastikken. Jaha, ja – plastikkbiten var rektangulær og nesten like stor som jamon-skivene. Skjult mellom dem, og aldeles usynlig. Jeg skrapte jamon-skiva av, snudde plastbiten rundt og skrapte den andre jamon-skiva av. Nå sto jeg der med to sterkt herpeserte jamon-skiver og en skinnende, tykk og sterk fettete plastskive. 

Plastikken gikk i søpla. Jeg smurte jamon-karambolasjen utover brødskiva. Den smakte sannelig ikke så verst! Salt og fin og passe mør. Untatt altså – jeg tok tak i den senen og trakk hele jamon-skiva ut igjen av munnen. 

Nåja, det var et unntak. Resten var helt ålreit. 

Så var det neste brødskive, da. Og neste operasjon inni pakken med jamon serrano. Hva enn serrano måtte være. Klok av skade klippet jeg pakken mer opp. Trøste og bære, her var det sannelig mye plastikk! Det neste jeg fikk ut, var to sånne plastikkark med en snei jamon imellom, som en annen sandwich. Det var en langvarig og tålmodighets-slitende prøvelse å få frigjort den jamon-skiven fra de to plastikk-arkene, og like uryddig og sønderrevet ble den. 

Pakken skulle inneholde 150 gram skinke. Hvor mange gram plastikk den inneholdt, sto ikke noe sted. 

I ettertid har jeg funnet ut at serrano sikkert betyr skivet. Og separador har utvilsomt noe med plastikken å gjøre. Men hvorfor fabrikken har dyttet de ufyselige plastikkbitene inn i jamon-pakken, har jeg ennå til gode å finne ut. Hvis meningen virkelig er at de skal holde skinkeskivene fra hverandre, så er ihvertfall det totalt mislykket. Jamon-skivene klamrer seg jo til plasten som om den er deres eneste håp her i verden. 

Neste gang kjøpte vi pølsepålegg.

© Bjørn Hisdal