Drømmen om Adele
Om Stian M. Landgaard
Stian M. Landgaard er en forfatter fra Tromsø. Han begynte å skrive skjønnlitteratur i 1996, da han egentlig skulle ha konsentrert seg om tredjeåret på videregående, og etter ti år med drøssevis av noveller og romanforsøk endte det med en roman i 2006, "Herrer i åndenes rike", utgitt på Aschehoug. Denne romanen er lang og sær og aldeles ikke for svake og utålmodige sjeler. Forfatteren er derimot helt normal, fullstendig lik sine medmennesker. Nå arbeider han med en helt normal roman han kaller "Det absolutte nullpunkt", hvor religiøse og teknosofiske problemstillinger skal få det gøy sammen.
Jeg åpner øynene. På netthinnen er fortsatt hildringen av Adele, kun kledd i en nesten gjennomsiktig skjorte. Gradvis forsvinner kroppen foran meg. Det smilende ansiktet med de brune fregnene eksisterer bare i hukommelsen nå.
Jeg ligger alene i sengen. Rita har forlatt meg. Hun orket ikke å være forståelsesfull lenger. Jeg lukker øynene.
Læreren foreleste hele timen. Jeg satt på bakerste pult og ofret ham et blikk nå og da. Min oppmerksomhet ble stadig trukket mot piken som satt innved veggen og myste konsentrert mot læreren mens hun noterte flittig. Hun brukte lesebriller med sort innfatning som stod til det ravnsvarte håret hennes. Jeg telte fregner. Det var ikke lett på denne avstanden, for de fløt inn i hverandre og dannet en ubestemmelig mengde.
Samme kveld feiret vi den etterlengtede dåpen. Guttene arrangerte drikkekonkurranser og laget leven i lokalet. Adele tuslet omkring sammen med jentene, som foretrakk å feste med måte. Utpå natten hadde stemningen roet seg, og flesteparten av de rødkledde hadde satt seg tett i hop for å mimre skoleårene over sine siste halvlitere. Adele befant seg alene i en liten sofa. Da vi fikk øyekontakt, bestemte jeg meg for å gå bort til henne og slå av en prat.
Jeg ligger halvvåken med ansiktet ned i puten idet telefonen tar til å kime. Personalsjefens irriterte stemme skraper meg i øret; han vil vite om jeg har forsovet meg igjen. Jeg svarer unnvikende at jeg var lenge ute natten før, hvilket han stiller seg uforstående til: Sent? På en mandagskveld? Jeg lover å være på plass om en time.
Røret blir slengt på.
Da jeg og noen klassekamerater kjørte omkring i russebilen, fikk vi øye på en flokk russejenter som stod på en høyde ved veien og gjorde seg til for oss. En av dem kneppet opp skjorten og blottet puppene sine. Vi lo rått og vekslet megetsigende blikk. Sjåføren bråbremset og svingte bilen inn til veikanten. Jentene løp med skrekkblandet fryd inn i skogen. Jeg så at Adele var blant dem, og sprang i opphisselse etter henne.
Rita ringer mens jeg sitter på bussen hjem fra jobb. Hun vil vite om jeg kan hjelpe henne med å flytte ut i dag. Med glede, svarer jeg. Hmf! snøfter hun og legger på.
Jeg løper opp til leiligheten og håper at hun ikke kommer altfor tidlig.
Den nydelige piken står ved vinduet. Ettermiddagssolen trenger inn over blomsterskjermen og belyser det dansende støvet. På gulvet ligger en hvit silkekjole. I lysskjæret skimter jeg den vesle kroppen hennes – omsluttet av en gjennomsiktig skjorte. Jeg legger meg på kne for å unngå å bli blendet. Foran meg glinser det i en liten skygge. Navlen ligger innhyllet i tåke.
”Adele,” hvisker jeg.
I det samme banker det på døren. Adele forsvinner lydløst.
”Sofaen er så tung,” klager Rita. Hun stavrer seg baklengs gjennom døråpningen. Jeg sukker utålmodig og dytter på for å bli ferdig.
Etter at Rita har fått med seg tingene sine, setter jeg meg på kjøkkenkrakken. Leiligheten ser nesten ubebodd ut. Alle bilder, planter, vaser og halvparten av bøkene er vekk. Det samme er de fleste møblene, med unntak av sengen.
Jeg tar Adele i mine armer og bærer henne inn på soverommet. Det blinker forventningsfullt i et par brune øyne. Smilet er klossete og avdekker uregelmessige hjørnetenner. Jeg forguder det jeg ser.
Hun ligger stille på det hvite lakenet. Jeg drar langsomt skjorten over hodet hennes og begynner å kysse henne fra pannen nedover tinningen og kinnet. Øynene hennes er sløret. Jeg lar klamme hender gli ned mot brystene hennes. Hun smiler svakt og mumler inviterende ord. Jeg stryker Adele varsomt nedover maven mot fuktigheten hennes, og tegner våte sirkler rundt navlen. Hun drar meg ned til lengtende lepper.
Idet hun omslutter meg med sin varme, presser jeg øyelokkene sammen for å holde tårene tilbake.
Sent på natt innhenter bevisstheten meg. Jeg ligger naken i sengen og stirrer i taket. Langsomt setter jeg meg opp. Lemmene føles ømme og svakelige. Nakken verker fremdeles etter bilulykken i forfjor. Jeg vil ikke stå opp, og klarer heller ikke å sove – vil bare gruble.
Natt til 17. mai hadde russen planlagt en utflukt til en bortgjemt vik, hvor vi skulle feste til morgengry. Jeg visste at hun var med i en annen bil, og i løpet av kvelden måtte jeg finne henne.
Adele satt mismodig på en sten med en halvfull ølflaske i hånden. Med klump i halsen satte jeg meg på huk ved hennes side. Hun smilte til meg og satte flasken fra seg. Jeg sa jeg ville ta henne vekk fra alt dette, til et trygt sted bare for oss. Adele så seg rundt, lot blikket flakke fra venninnene nedenfor knausen til lagkameratene borte ved skogholtet, og til sist lot hun det falle på meg – og hun smilte.
En av sjåførene ventet med blanke øyne på parkeringsplassen. For en hundrelapp tilbød han seg å kjøre oss dit vi skulle.
Jeg stirret inn i Adeles mørkebrune øyne. Lyset fra passerende biler flakket over hennes fregnete kinn. Vi omfavnet hverandre. Jeg skalv i berusende glede over å kjenne den nette, lille kroppen mot min. Jeg lukket øynene og holdt henne hardt, hardt … Det kraftige rykket og den skarpe hviningen passerte ubemerket, men da grepet om Adele løsnet, skrek jeg hvileløst mens jeg brutalt ble suget inn i et sanseløst mørke. I tomheten fant jeg fred til smertene innhentet meg …
Jeg har lovet å komme presis på jobb, men drømmen om Adele får meg til å besøke henne. Jeg kneler i det våte løvet ved marmorstøtten og lar tårene renne en stund. Fuglekvitter fra trærne omkring minner meg om at våren er på vei.
Stian M. Landgaard, 22. april 2000.
[...] Eksklusivt på Forfatterloggen, en novelle jeg skrev våren 2000: “Drømmen om Adele”. [...]
Wow denne var bra! Sorgen, savnet og fortvilelsen river leseren med. Fin veksling mellom nå- og fortid, uten å forvirre. Kjempebra spør du meg.
Takker, Cowboy!
Når jeg leser historier som dette, kjenner jeg på mine egne følelser, hvordan de beveges, og engasjeres i handlingen. Jeg ligger på sengen, ER “jeg”, kjenner sorgen og savnet klumpe seg i magen, mens plikter og annet tvinger seg frem til overflaten en gang i blant. Det er jo slik livet er! Skrivestilen er unik, ditt språk, og som Cutstone synes jeg at vekslingen mellom nå- og fortid er god. Du skriver fengende og med følelse, om kjærligheten til en ung kvinne med mørkbrune øyne. Så får vi vite hvorfor han sørger og minnes. Gud som jeg føler med dette ulykkelige mennesket. Joda, Stian, du kan skrive, du – det kjenner jeg med hele meg, spesielt da jeg kom til avslutningen, ved en gravsten. Adeles gravsten. Da satt jeg på knærne, i løvet, sammen med “jeg” og fikk lyst til å legge armen om ham og fortelle ham at alt vil bli bra. Det er ingen tvil – du greide å fenge denne leseren
Glitrende, Stian. En novelle som beveger…
I tillegg til vekslingen mellom fortid og nåtid, klarer du å skildre drøm og virkelighet i en passe blanding, uten å forvirre.
Jeg liker det jeg leser
Stian
En forunderlig god balanse mellom nåtid og fortid. Fortellingen fremkaller flere følelser sterkt. Troverdigheten er og stor, det virker som en fortelling som er sann og opplevd.
Her blir jeg som leser “med” i fortellingen hele veien fra begynnnellse til slutt.
jan-otto
Takk for svært hyggelige tilbakemeldinger.
Tenke seg til at jeg skrev den novellen for snart ni år siden. Var muligens ikke helt på jordet da heller.
Jane: Din innlevelsesevne er imponerende og veldig raus. Takk for en tilbakemelding som var litterær i seg selv.
En fin historie, med realistisk hendelsesforløp.
Jeg har ofte lurt på om slike minner, minner om noe man hadde veldig kjært, forblir en del av den evigvandrende sjelen.?
Debater: Et interessant spørsmål, og jeg tror at sjelen tar med seg det meningsfylte vi opplever videre, kjærlighet, hat, sorg osv osv.
En veldig bra novelle dette her ja, så absolutt!
Takk.
Hadde jeg visst at den var SÅ bra, skulle jeg sendt den til et blad. For sent nå, tydeligvis … jaja. :p
For sent?? Det er aldri for sent. Kjør på! Den fortjener et bredere publikum.
Fin sak, Stian. Telle fregner…fint grep.
Blir det ikke noen notater gjennom dagens løp i boksjappa? Vi trenger å formidle livet som kjekkas (i ditt tilfelle) og gammel gubbe (mitt tilfelle) blandt de unge arrogante medisinerstudiner! Sannhetene må frem!
Hyggelig, Frode og Atle
(Er dere brødre? Den ene heter -stein, den andre -sten, hvem vet.)
Tja, jo, vel, har litt boksjappe med i min neste roman, men skummelt å skulle legge ut en tekst om unge arrogante medisinerstudiner på nett, i tilfelle noen unge arrogante medisinerstudiner fra Tromsø skulle finne det. Da kan jeg fort miste min status som uskyldig bokhandelekspeditør. For de fleste som er innom der, er jeg jo bare en smilende, hjelpsom, pensumfinnende, pengemottagende funksjon.
Husk at min forrige bok fikk meg i unåde på Institutt for filosofi. Skulle jeg havne i unåde på Medisinsk fakultet også, går det dårlig med husleia.
Ikke glem at du er en kjekkas, du også! 38 er det nye 28.
Denne var fin Stian. Skikkelig sentimental var den også, et ord jeg normalt ikke forbinder med deg, men det er OK, for den var sentimental på en god måte, ikke på søtsuppemåten. Masse fine skildringer, og en herlig blanding av perspektiver som kunne vært forvirrende men som ikke blei det likevel. Veldig bra.
Takk, Ellen.
Ja, jeg er jo en sentimental fyr til tider. Et hårdt ytre og myk inni. Omtrent som den der mellers-sjokoladen.
Plutselig husket jeg forøvrig, apropos til Cutstone her oppe, at jeg sendte denne inn en gang, nemlig til Cappelens årlige “Signaler”-antologi:
4. oktober 2000
Stian M. Landgaard
Fantoft Studentby, Hybelnr. F-437
5075 BERGEN
E-post: slandgaa@online.no
J.W. Cappelens Forlag AS
Postboks 350 Sentrum
0101 OSLO
EN NOVELLE TIL ”SIGNALER”
Mitt navn er Stian M. Landgaard. Jeg er født i 1978 i Tromsø og bodde der frem til 1999, da jeg flyttet til Bergen. Her har jeg blant annet studert allmenn litteraturvitenskap grunnfag. Jeg tar sikte på å bli skjønnlitterær forfatter, men har fortsatt debuten til gode.
Jeg sender herved inn novellen ”Drømmen om Adele” til Cappelens antologi ”Signaler”.
Glemte forsåvidt å nevne at den ble refusert …