Invasjonen på Jamaica

General Haywood hoppet over rekken fra langbåten og satte støvlene i vannkanten. Det skvatt litt oppover de hvite buksene. Han løftet blikket og speidet innover landskapet mens han gikk opp på tørt land. Bak ham hoppet oberst Salmon ut, og like etter fulgte sjøfolkene som rodde båten. Etterhvert reiste de rødkledde marinesoldatene seg fra toftene og forlot langbåten i baugen.

General Haywood stod oppe på gressletten og betraktet landet. Så dette var Jamaica. Og nå skulle de fravriste spanjolene kontrollen over denne øya. Den høyt distingverte offiseren snudde seg med et smil og så at horisonten myldret av hundrevis av seil som alle tilhørte den britiske flåten. Ti tusen mann var på vei mot land. Allerede hadde fire langbåter pløyet sanden, og dusinvis fulgte.

Generalen visste at når det britiske imperiet hadde satt seg noe fore, ville det aldri vike. Kong George III hadde visst å ikke bøye av for kolonistene i Amerika, og snart tegnet det til opprør blant bermen. Haywood håpet at han skulle bli sendt dit dersom det kom til krigshandlinger.

Bare noen minutter senere gikk det første kompaniet inn på geledd nede på stranden. Kaptein Sawyer gav ordrene med uklanderlig aksent, og mennene adlød umiddelbart. Disiplinen i den britiske hær og marine var den beste i verden. Spanjolene var en gjeng degoser som grep til flasken så snart noe gikk dem imot, og franskmennene var demoraliserte og livstrette etter syvårskrigen. Ingen kunne stå seg mot Moder England.

Plutselig lød et smell innimellom trærne bakenfor gressletten, og en hvislende lyd fortalte generalen at kulen passerte farlig nært ham. Det eneste han så mens han kastet seg mot bakken, var røken som steg opp langt der borte.

”Vi blir angrepet!” skrek han og viftet med armen. Oberst Salmon vinket mot langbåtene – de måtte sette opp farten.

General Haywood dro opp sin pistol og tok ladegrep. Han visste at det ville være umulig å treffe noe som helst på denne avstanden, men samtidig så han for seg at spanjolene skulle komme ut av skogen i full styrke. Det kunne være kanskje to-tre tusen mann i dekning der borte, og det ville ta hans armé hele dagen å debarkere. Med mindre de klarte å holde stand, ville de være ferdige.

Tre hundre mann var nå kommet i land, og alle løp opp på gressletten for å ta oppstilling. Det var menn fra det fremste regimentet, Devonshire. Haywood tenkte at det ville være langt bedre å avansere her og nå, komme degosene i møte og vinne terreng, fremfor å bli stående i strandkanten som slaktekyr for Toledo-stålet. Spanjolene hadde til visse de beste fekterne i verden, men når det gjaldt skarpskytterkunsten, var britene uovertrufne. Kanskje med unntak av de amerikanske kolonistene som skjøt maten sin hver eneste dag.

Ytterligere et kvarter senere stod tusen mann oppstilt på gressletten. Generalen så ingen grunn til å vente lenger. Han bad oberst Salmon gjøre regimentet klart til avmarsj mot skogen. Det ene kompaniet med marinesoldater ble stående igjen for å bevokte langbåtene i tilfelle fienden lanserte et flankeangrep.

Oberst Salmon protesterte mot å avansere før alle var kommet i land. De visste ikke hva som skjulte seg bak skogen, og flåten kunne helt sikkert beskytte dem med sine veldige skipskanoner. Generalen føyset ham vekk; de var ikke kommet dit for å være blinker for spanjolenes skyteøvelser.

”På med bajonettene og fremad marsj, oberst!” buldret han og trakk sabelen. Mangt kunne sies om general Haywood, men han var ingen feiging. Han stilte seg opp fremst i rekken og marsjerte i takt med sine menn.

Mens de nærmet seg skogen, begynte soldatene å myse nervøst mot det ukjente. Hva om det lå en haug blodtørstige degoser med skarpladde rifler der inne?

Akkurat da lød nok et skudd! Men ingen så hvor det gikk.

Haywood fikk nok og skrek til sine menn: ”Holdt! Første rekke! Legg an! Sikt! Fyr!”

En serie knatrende, øredøvende skudd runget over marken, og bladene i skogen sprang opp som forskremte insekter da kulene slo inn i trærne.

”Springmarsj!” brølte generalen, og mennene jogget inn i skogen. Jorden ristet.

Inne i skogen var sikten dårligere, og det var vanskelig å holde geleddet. Likevel fortsatte kongens soldater ufortrødent, inntil de plutselig kom til en lysning … og så rett på kveldssolen, som var på vei ned i horisonten!

De første soldatene bråstoppet uten ordre, og rekkene bak braste inn i dem så det ble vill uorden. Oberst Salmon løp rett i ryggen på general Haywood, som snudde seg og lot en byge av ukvemsord hagle over både ham og hans moderlige opphav.

Foran dem var det hav – intet annet enn hav. Hvor i huleste var de spanske soldatene? Hvor var Spanish Town? Hvor var Jamaica?

Soldatene forsøkte å komme seg lydløst inn på rekke igjen mens de avventet ny ordre. General Haywood klødde seg under den pudrede parykken og så seg rådvill omkring. Så hørte han en klynkende lyd som kom rett forfra, der hvor det var et lite søkk ned til stranden mot vest. Haywood løftet pistolen igjen og gikk varsomt fremover.

Han stirret like ned på en mann som lå der og knuget en rifle mens han skalv som et storseil i orkan.

”Hvem i huleste er du?” bjeffet generalen.

”Señor, jeg er bare en skarve bonde … ikke skyt, ikke skyt!” klynket mannen på gebrokkent engelsk. Hvor hadde han lært det, mon tro?

”Var det du som skjøt? Er du spansk spion, kanskje?” fortsatte Haywood med smale øyne.

”Si, señor, jeg skjøt, men jeg … jeg trodde De var en flamingo.”

”En hva?”

”En flamingo. En stor, rød fugl. På avstand lignet De … med den uniformen Deres. Jeg visste ikke …”

”Hør her, din usling. Vi er her for å erobre Jamaica fra kong Carlos. Nå, hvor er de spanske troppene?”

”Eh … det er ingen tropper her. De er nok alle på den andre øya, Jamaica Major.”

”HVA?”

”Dette er Jamaica Minor. Øya er bare et par kvadratkilometer stor. Jeg er den eneste som bor her, skjønner De.”

”Har vi gått i land på feil øy, er det dét du sier?” hvisket generalen i inett raseri.

”Eh, med mindre dere ønsker å ta i besittelse en liten skog og en trehytte, så … ja.”

General Haywood sa ikke mer til bonden. Han snudde seg og gikk tilbake mens ansiktet hans begynte å anta en farve som var faretruende lik uniformen.

”Oberst Salmon, gi mennene ordre om å snu og vende tilbake til skipene. Vi orker ikke å erobre Jamaica i dag. Vi har invadert øya og satt en støkk i degosene, så det blir nok lenge til de prøver seg igjen.”

Obersten nikket og gav de nødvendige ordrene. Nok en gang hadde den britiske hæren demonstrert sin uovertruffenhet i kamp, likeledes som den britiske marinen hadde demonstrert sin uovertruffenhet i navigasjon.

Disclaimer: Denne fortellingen er ren fiksjon, og alle personene er produkter av forfatterens livlige fantasi. Engelskmennene erobret det virkelige Jamaica fra spanjolene ca. 120 år før denne historien finner sted.

Stian M. Landgaard, 16. juni 2006.